Fjordene våre er praktisk talt tomme. Helt utrolig, og fryktelig trist

Av
Artikkelen er over 4 år gammel
DEL

Etter nok en resultatløs isfisketur på Fossingfjorden nylig, fant jeg fram dette bildet fra vinteren 1982, rett og slett for å se hvordan det var da det gikk an å få torsk på en isfisketur i Kragerø-skjærgården. Bildet hadde vel passet aller best i KV-spalten «Svunnen tid», for her er det virkelig snakk om svunnen tid. Dette går det nemlig ikke an å oppleve lenger.

Alle som er interessert i sjøfiske i våre områder har sett nedgangen av særlig torsk og lyr gjennom mange år. Det har stadig blitt lenger mellom hver fisk. Håpet om at det kanskje kan snu, har holdt motet delvis oppe, men i løpet av særlig det siste året har det blitt mer og mer tydelig: Det finnes jo ikke fisk igjen! Fjordene våre er praktisk talt tomme. Helt utrolig, og fryktelig trist.

Hvordan være så bombastisk? Det kunne kanskje vært min egen fiskelykke som har sviktet? Ja, hadde det bare vært så vel. Nei, jeg kjenner mange som har fulgt utviklingen gjennom mange år, og alle sier det samme. Det er omtrent umulig å få en ordentlig fisk, uansett redskap som blir prøvd. I kummen på fiskebrygga har det ikke vært vanlig lokal kysttorsk i vinter, kun en og annen dypvannstorsk som blir fanget i reketrålen.

Tilbake til bildet fra 1982. Vi hadde tatt ferja til Skåtøy og kjørt til Korset. Derfra gått ut på isen i retning Jomfruland og prøvd lykken. Vi traff torsken i silda, og hadde et fantastisk torskefiske. Men slike opplevelser var ikke så sjeldne da, for torsken kom alltid sigende inn på grunt vann om vinteren, og det var alltid spennende å slippe pilken i vannet.

Og det er nok mange med meg som husker tida da det var veldig populært å ta ferja utover mot Jomfruland og bli satt av på råkkanten ved utløpet av Øygårdskilen. En kjempepopulær plass for mange isfiskeentusiaster. Og ferjemannskapet stoppet velvillig opp i råka senere på dagen og tok med seg fiskere og fisk tilbake til byen igjen.

Sjøen er riktignok ikke helt fisketom ennå. Heldigvis besøker makrellen oss ennå i ganske stort antall om sommeren, og fortsatt går det an å slumpe på en lys skagerraktorsk på utsiden av Jomfruland. Og det går an å sitte ved et pilkehull innerst i Fossingfjorden å få en og annen småsei og en liten sypike. Men det er liksom ikke det det handler om. Å få en koketorsk i fjordene eller lenger ute i skjærgården, det skjer ikke lenger. Kysttorsken er helt borte, eller i ferd med å bli det.

Jeg skal ikke her forsøke å fordele skyld eller dvele ved årsaken til elendigheten, for den tror jeg har mange sider. Men hva kan vi gjøre? Planer for fredningssoner og nullfiskeområder har vært lansert, men det går så seint. Sett i lys av hvordan situasjonen faktisk er blitt, så blir det nærmest tragikomisk å bruke årevis på å vurdere og utrede om  man skal gå til så «drastiske» tiltak som å frede en fjordarm eller en flik av skjærgården en periode. Sannsynligheten er stor for at om så skulle skje en gang, så vil det ikke være en eneste fisk igjen å frede der.

Det er interessant å tenke en sammenligning: Hva blir gjort når elgen, rypa eller annet matvilt får problemer i et område? Jo, da begynner man straks å vurdere begrensninger av jakt og uttak for å få bestanden til å vokse igjen. Hva skjer på sjøen? Nærmest det stikk motsatte. Ofte har vel mengden av redskaper økt, for i det lengste å kunne opprettholde fangstene på et visst nivå. Resultatet er blant annet kilometervis med garn på utsida i gytetida for torsken, selv om det nesten ikke er fisk å fange. Samtidig er det fremdeles anledning til å tyne den lille bestanden vi har igjen av sild og brisling med supereffektivt lysfiske.

Jeg skjønner problemet for de få som ennå driver yrkesfiske, men heller ikke de kan vel ha noen glede av en kyst som nærmest er tom for fisk.

Dette handler om vår felles naturarv. Og tida synes overmoden for å få til konkrete fredningstiltak. Det burde være i alles interesse. Og jeg tror det ville være mange som mer enn gjerne ville respektere et fiskeforbud noen år for å se om det kunne hjelpe. Og det skulle jo bare mangle, for det er jo ikke fisk å få likevel …

Ser vi litt lenger ut over vår lille kyststripe her i sør, så kan man også bli skremt av hvordan hensynet til økonomi og fortjeneste totalt overskygger hensynet til å ta vare på naturlige fiskebestandene som alltid har vært til glede og nytte for folk flest. Når fiskeriene bare skal handle om storindustri, så lider naturen. Alle vet at oppdrettsnæringen ikke er bærekraftig. Men her handler det om altfor store penger til at noe blir gjort.

Det var en gang en indianerhøvding som sa om den hvite manns mentalitet at «Først når den siste fisken er død, vil den hvite mann forstå at penger ikke kan spises».

Vi ser i dag mer enn tydelig at en skjærgård og en kystlinje uten fisk, faktisk kan bli en realitet. En tragedie i seg selv, og et stort tap både for fastboende og turister i lokalsamfunnet. Tenk, Kragerø uten torsk! Og ikke minst er dette en tragedie med tanke på hva vi overleverer til våre barn og barnebarn. Hva har vi gjort?

Les også: Det var en gang …

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken