– I denne tunge tiden viste lokalsamfunnet Kragerø sin styrke, sin varme og medmenneskelighet

Sørget: I Kragerø kirke kom folk og tente lys for Henning «Dose» Bentsen, Anne Kristin Isaksen, Berit Bjørnsen og Jan Bjørndal. Foto: Jimmy Åsen

Sørget: I Kragerø kirke kom folk og tente lys for Henning «Dose» Bentsen, Anne Kristin Isaksen, Berit Bjørnsen og Jan Bjørndal. Foto: Jimmy Åsen

Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

Den tragiske bilulykken nær Rjukan rammet vårt lille lokalsamfunn hardt. Fem personer ble brått revet ut av tiden. Siden mandag, da det ble kjent at fire av de drepte var fra Kragerø, har det hersket en underlig sår stillhet i byen.

Folk stoppet opp på gata da den uhyggelige nyheten spredde seg. Sjokkerte og vantro ble man stående og kikke på hverandre. Fire venner var ikke blant oss lenger. Sorgen festet sitt grep. Det ble med ett vanskelig å tenke klart og rasjonelt. Såre følelser grep tak i oss alle.

I denne tunge tiden viste lokalsamfunnet Kragerø sin styrke, sin varme og medmenneskelighet. Vi tok vare på hverandre de tunge og vanskelige timene den første tiden. På gater og torv stoppet folk opp. Gråt åpenlyst og holdt rundt hverandre. I sorgen viste kragerøsamfunnet sin styrke. Man stilte opp for hverandre. Mange trengte trøst. I sorgen kommer ofte det beste fram i oss.

Jeg gjorde som mange andre denne mandagen og oppsøkte kirken. For å tenne et levende lys for døde venner. Døren var åpen. I kirken sto Bente Modalsli og tok imot dem som kom. Hun fanget blikket mitt, kikket meg inn i øynene og slo armene rundt meg. Akkurat da føltes det veldig godt. Tårer presset på og det gjorde ingen ting. Tvert imot.

På noen bord i kirkerommet brant levende lys. Foto av dem som var gått bort lå like ved. Kikket ned på bildene før jeg tente lyset. En symbolsk handling etterfulgt av en liten stille stund. Tror jeg fikk klemmer av alle rundt meg. Et varmt fellesskap oppsto. Vi var vel litt røde i øynene alle sammen. Skrev en liten hilsen i kondolanseprotokollen.

Folk kom og gikk. Alt var så stille. Kun lavmælt prat. Tankene strømmet på. Da jeg forlot kirkerommet merket jeg en god ro i kroppen. Sendte noen varme tanker tilbake til henne som tok imot, ikke bare meg, men alle som kom i samme æren. «Takk for at du var her Bente. For varmen og den gode klemmen».

Kragerøsamfunnet har vist verdighet de siste dagene. Vi har sørget sammen. Tatt vare på hverandre. Vist omsorg. Vi er fortsatt en by i sorg. Vi kommer til å bruke tid på å komme over denne tragedien. Selv om noen har hatt det vanskeligere og vondere enn andre, har vi vist fellesskap. «Vi er så få her i landet», skrev Nordahl Grieg i sitt dikt «17. mai 1940». Ja, vi er så få her – i byen, alle kjenner alle.

Om noen dager er det begravelser. Da vil vi igjen samles i kirken, for å ta et siste farvel. Det vil både bli tungt og vanskelig. Fram til da vil den spesielle atmosfæren vi har levd i fortsatt være rundt oss. Det er tungt å miste sine kjære og sine venner. Men når morgendagen igjen kommer og vi har lagt den tunge tiden bak oss, vil de lyse og gode minnene bli en del av framtiden for oss alle.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken