Landbruksarealer er viktigere enn noen gang. Det er signalene fra både politikere, bønder, leverandører, industrigiganter og interesseorganisasjoner. I en tid preget av krig i vårt eget nabolag, øker stadig fokuset på selvforsyning og egenberedskap.

Så nylig som torsdag formiddag kunngjorde landbruks- og matminister Sandra Borch (Sp) at departementets budsjett ønskes økt med nesten 25 prosent i forslaget til neste års statsbudsjett. Det skal satses enda mer på matproduksjon til egen befolkning.

Forslaget kommer kort tid etter at hennes partikollega og Kragerø-ordfører Grunde Wegar Knudsen (Sp) onsdag ytret overfor KV at han vil jobbe for å styrke landbruksavdelingen i kommunen.

Og det er her forvaltningen av konsesjonslovgivningen er viktig. Den legger strenge føringer for eierskapsstrukturen ved landbruk. Det er ikke uten grunn at det i forarbeidene til loven går fram at det er et nasjonalt mål om at landbrukseiendommer i størst mulig grad skal eies av fysiske personer som selv bor der og driver arealene, framfor aksjeselskaper som eierform. Unntak kan kun gis i tilfeller hvor det finnes ekstremt klare fordeler, av hensyn til driften, som taler for noe annet.

Når selskaper gis konsesjon for å eie landbruk, mister vi kontroll over eierskapet av sårbare og viktige ressurser. Et selskaps aksjer kan når som helst kjøpes opp av utenlandske interesser som i verste fall står fritt til å eksportere all produksjon av dyrka mark og produktiv skog ut av Norge.

En kvadratmeter i Kragerø blir stadig mer verdt, jo nærmere sjøen desto bedre, og pengesterke investorer bryr seg trolig sjeldent om hva arealer er regulert til. Landbrukseiendommer omfatter som regel mange hundre tusen kvadratmeter, så det er ikke vanskelig å forstå at disse framstår attraktive for dem som har erfaring med eiendomsutvikling. Påstanden om «uendret bruk» i en konsesjonssøknad kan i neste sving ofte bli «forslag til omregulering» og da gjerne til fritidsbebyggelse.

KV har det siste året brukt mye spalteplass på dypdykk i den lokale konsesjonspraksisen. Gjennom vår journalistikk, både løpende dekning og større undersøkende artikler, har vi avdekket alvorlige feil og mangler.

Noe av det mest oppsiktsvekkende er at politikerne i hovedutvalget med delegert myndighet til å behandle konsesjonssaker ikke hadde fått opplæring i lovverket de er satt til å forvalte. Det fikk de først nå i høst, tre år etter at utvalget ble «konstituert» etter forrige kommunevalg.

Statsforvalteren fikk gjennom KV kjennskap til hvordan det politiske flertallet innvilget eiendomsmilliardær Ivar Tollefsens selskap Fredensborg konsesjon for å eie hele fire store landbrukseiendommer. Samtlige med driveplikt, to av dem med boplikt, alle med viktige samfunnskritiske ressurser.

Etter å ha gransket vedtakene på eget initiativ, konkluderte Statsforvalteren med at eierskiftene måtte stanses. Vedtakene holdt ikke vann sett opp mot kravet i konsesjonsloven. Utvalgsleder og ordfører erkjente kort tid senere at mangelen på kunnskap er alvorlig.

Ivar Tollefsen søkte så om konsesjon for å eie to av dem personlig. Kommunens skog- og jordbruksrådgiver anbefalte politikerne å sette strenge betingelser, hjemlet i konsesjonsloven, som blant annet innebærer å slå dem sammen og kreve personlig boplikt for å ivareta både bosettings- og drivehensyn. Det samme ville blitt anbefalt for hvilken som helst privatperson. Det var rett og slett duket for politikernes generalprøve.

Kort tid før hovedutvalgets møte torsdag ettermiddag valgte imidlertid Tollefsen å trekke søknaden uten ytterligere begrunnelse.

La det ikke være noe tvil om at et falleferdig våningshus ikke er et godt nok argument for å slippe boplikt, ei heller er mangeårig neglisjering av gårdsdriften et godt nok argument for å slippe driveplikt. Et hus kan pusses opp og bebos. Gjengrodd dyrka mark kan slåttes og drives.

Statsforvalteren gransker nå alle konsesjonsvedtak hvor selskaper er involvert fra de siste fem årene. Konklusjonen er ennå ikke klar, men funnene kan potensielt bli nedslående. Ordføreren har ytret at han er tilbøyelig til å tro at den administrative landbruksrådgivningen tidligere har vært dårlig. Det vil vi etter hvert få tydelige svar på.

Nylig deltok nyhetsredaktør Jeanette Brubakken og undertegnede som representanter for KV på en samling i Oslo med godt over 200 kolleger fra Amedias mange titalls lokale, regionale og nasjonale aviser.

KV var nominert i kategorien «beste undersøkende journalistikk» for å ha avslørt Stormyr-skandalen, som nettopp handlet om hvordan politikerne uten diskusjon innvilget et selskap konsesjon for å eie et digert landbruk på Skåtøy med fritak fra boplikt, hvor det viste seg at storstilt hytteutbygging var den reelle hensikten.

Vi var i hard «konkurranse» og prisen gikk velfortjent til Bergensavisen for deres dekning av elendige arbeidsforhold for unge ansatte i McDonald's. Dagen derpå fikk likevel KV presentere Stormyr-saken og fortelle om konsekvenser og metodebruk for lydhøre journalister fra hele landet. Det tente trolig en liten gnist hos flere redaksjoner som i ettertid har tatt kontakt og bedt om rådgivning i konsesjonsfeltet.

Lovverket sier at landbrukseiendommer som hovedregel skal drives av privatpersoner som kan produsere viktige ressurser som mat og tømmer. Kragerø kommunes administrasjon og politikere har i flere tilfeller gjort seg selv en bjørnetjeneste i tidligere konsesjonssaker. Nå ser det ut til at pipa har fått en annen lyd – til det bedre.

Fritt sitert etter Joddski: Det er vanskelig å vinne kampen når motstanderen er deg sjøl.

Sondre Lindhagen Nilssen
Journalist