Gå til sidens hovedinnhold

Julepakker fra Amerika

Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det har gått tiår siden det kom julepakker fra Amerika. Du verden hvor stort det var når pakkene skulle pakkes opp. Skikkelige forundringspakker.

Det hadde seg slik at det fantes en onkel i Amerika. Onkel Tellef, som utvandret til det forjettede land «over der» bare 20 år gammel. Det var i de harde mellomkrigsåra, i oktober 1927 la han ut fra Kristiania med «Stavangerfjord». Han var ikke den enste som reiste over «dammen». Etter noen år i Amerika, dro han til Port Arthur i Ontario i Canada, hvor han ble resten av sitt liv.

Selv om han aldri kom tilbake til Norge, glemte han aldri dem han forlot på den andre siden av Atlanteren. Da krigen kom, ble kontakten med familien i Gjerstad brutt. I 1945, ikke lenge etter at krigen var slutt, dukket det opp et amerikabrev adressert til postkontoret i Egdalen i Gjerstad. Det var fra Tellef, som ville vite hvordan det sto til med familien, blant annet om de hadde overlevd krigen. Den gang bodde vi vis-à-vis postkontoret, det var enkelt for posten å formidle budskapet.

Selv fikk jeg aldri oppleve onkel Tellef ansikt til ansikt, han dro lenge før jeg var tiltenkt. Likevel fikk jeg, ikke bare meg, men familien han dro fra, et nært forhold til han. Det vil si min mor Berthe, min søster Sishild, min bestemor Sishild, tanter, onkler og søskenbarn i Gjerstad.

Vi er forresten tre fettere som alle heter Nils. Bestefar het Nils Egdalen, og som skikken var, skulle vi kalles opp etter han. Det ble Nils, Nils Olav og meg som fikk Jul i tillegg. Jul etter Julius, som var min farfar.

Etter at den kontakten med Tellef var opprettet, gikk det ikke lang tid før en stor julepakke ankom med båt fra Amerika. Selv var jeg tre år gammel, min søster bare noen måneder gammel. I nærvær av resten av Tellefs familie, skulle «forundringspakken» åpnes hos oss i Egdalen. Det vil si pappa Hugo, mamma Berthe, lillesøster Sishild og meg selv.

Fetter Nils Olav har beskrevet det som «Julepakke med smell». Etter å ha kjent på fremmede og vidunderlige dufter av sjokolade, nugat, lakris, anis og mynte, ble stua fylt av en serie øredøvende utrop og veldig nysing. Blant godsakene lå det en haug med blanke bokser merket «Raleigh's Ground Withe Pepper», som det hadde gått hull på.

Ifølge fetter Nils, var det meg som skrek høyest.

Det ble mange år med store julepakker fra onkel Tellef. Et år sendte han blant annet essenser til julebaksten. Pakken var adressert til tante Åse i Gjerstad, som var avholdsmenneske til fingerspissene.

Essensene inneholdt nemlig rom, som man på grunn av alkoholinnhold måtte søke om tillatelse for å innføre. (Det var ett sett til hver av de tre familien, det ble en del flasker). Tante Åse fikk jobben med å hente pakken på Polet i Risør. Dette var nok første og siste gang det kom slikt i julepakkene fra Amerika.

I etterkrigsåra kom det mange pakker til jul og til andre anledninger. I hver julepakke var gaver til oss seks søskenbarn. Husker ett år alle fikk cowboyhatter hvor navna til hver enkelt var brodert inn. Var nok ikke helt lurt da jeg gikk julebokk med lua på hodet, «alle» visste hvem jeg var.

Ett år fikk vi View-master, hvor man kunne se bilder i 3D-format. (Bildene var festet på runde metalplater).

Det vil føre for langt å ta med alt av julegaver vi fikk i årenes løp. En gang på slutten av 40-åra, hadde vi anskaffet en opptrekkbar platespiller. Grammofonstifter var ikke lett å få tak i på den tiden, onkel Tellef sendte velvillig en diamantstift. Den kom aldri fram. Han sendte en ny, heller ikke den kom fram! Så la han diamantstiften inn i brystlomma på en slitt skjorte, da kom stiften fram!

Kommentarer til denne saken