- Jeg var både gul og blå i fjeset

Knefall: Slik så buksa ut etter knefallet i asfalten (innfelt fra brannen i vogntoget).

Knefall: Slik så buksa ut etter knefallet i asfalten (innfelt fra brannen i vogntoget).

Av
DEL

Denne kronikken starter med en trafikkhendelse på E18, hvor det hadde begynt å brenne i et av hjulene på et vogntog. Det var full utrykning med mye blålys, og E18 ble stengt for trafikk i begge retninger.

En alvorlig hendelse, men som heldigvis endte bra. Dermed kunne historien ha endt her, men da hadde det heller ikke blitt noen kronikk.

Historien som følger handler om en barmhjertig kvinnelig helsearbeider. Jeg vet ikke hvem hun er, og skulle hun kjenne seg igjen i kronikken, får hun ha meg unnskyldt.

Det var sånn ved halv sju-tiden på kvelden at jeg fikk telefon fra nyhetsredaktøren i KV om jeg kunne ta turen opp på E18, hvor et vogntog hadde fått problemer. En helt grei jobb så jeg for meg. Jeg tok på meg de gule pressevesten og kjørte av sted i min Skoda Yeti.

Selv om klokka ikke hadde nådd sju på kvelden, var det allerede ganske mørkt. Selv om det ikke regnet, så var asfalten fuktig, noe jeg fikk merke. Trafikken sto bom stille, og det var ikke annet å gjøre enn å parkere på veiskulderen og komme seg bort til ulykkesstedet.

På vei ut av bilen, skjedde det. Asfaltkanten skrådde aldri så lite, samt at asfalten var fuktig. Dette medførte at jeg sklei. Venstre kne tok støyten, ellers var skadene på meg selv minimale. Jeg anså heller ikke skaden på venstre kne så ille.

Et stykke var det å gå til ulykkesstedet, og det gikk greit. Jeg fikk tatt noen mobilbilder i mørket og fikk sendt dem til redaksjonen. Jeg fikk også slått av en prat med politiet, før jeg bega meg tilbake til bilen. Det var da helsearbeideren kom løpende etter og spurte om hvordan jeg hadde det. Det blødde en del fra kneet, men jeg ga til kjenne at jeg fint kunne gå tilbake til bilen. Hun insisterte på at jeg måtte ta kontakt med legevakta i Kragerø når jeg reiste hjemover.

Det var ingen tvil om at hun hadde omtanke for meg. Egentlig ville hun ha meg inn i ambulansen for å se nærmere på såret. Hun spurte plutselig om hvordan det gikk med hodet mitt? Helst vill hun ha meg med i sykebilen, men måtte ha med en annen person. Jeg kunne bli med dit hvor jeg hadde satt bilen. Med blålys gikk tilbaketuren til bilen, før hun fortsatte videre med pasienten.

Dette skulle ha vært slutten på historien, det er her den virkelig starter.

Da jeg hadde satt meg i bilen og begynt å kjøre, forsto jeg hvorfor hun var så bekymret for meg. Fem dager tidligere hadde jeg vært hos øyelege og tatt en øyelokkoperasjon. Jeg var både gul og blå i fjeset. Ikke rart hun tidligere lurte på hvordan det gikk med hodet mitt.

På veien hjem tok jeg turen innom legevakta, måtte både i resepsjonen og for legen forklare hvorfor jeg så slik ut fjeset som jeg gjorde.

Artikkeltags