Det begynner å lukte desperasjon. I flere måneder har politikerne jobbet iherdig med stemmesanking, og spør du meg er det ingenting å si på innsatsen. Hvor effektiv det er akkurat i innspurten, er kanskje et annet spørsmål.

I valgkampinnspurten mangler det ikke på lovnader og rosenrøde beskrivelser av hvordan samfunnet skal se ut, og samtlige partier har argumenter som kan være spiselige for «hvermannsen».

Men hva skal man egentlig stemme i år?

Selv er jeg fortsatt en forholdsvis ung velger, og bare to ganger tidligere har jeg stemt ved et stortingsvalg. Hver gang har det vært vanskelig å bestemme seg, og i år vil jeg påstå at det er vanskeligere enn noen gang.

Flere jeg har snakket med er fullstendig i villrede.

Hva er det politikerne egentlig mener? Og hva betyr det de sier for meg?

Som journalist er min jobb blant annet å gjøre politikk forståelig for dem som ikke kan så mye om politikk fra før. Budskap pakket inn i uforståelige setninger og bortforklaringer ser man ofte. Kanskje ikke like mye lokalt, men på nasjonalt nivå er det mye av den slags.

«Legg det på et nivå slik at en 12-åring skjønner hva det betyr», sies det her i redaksjonen når vi skal skrive om politikk. Det gjør vi mange ganger også, og etter min mening kunne flere av politikerne med fordel ha hatt det budskapet langt fremme i panna.

Få dager før valget hadde jeg fortsatt ikke landet hvor min stemme skulle havne. Skulle det bli blått, rødt eller grønt? Et lite snev av meg hadde mest lyst til å stemme lilla.

Men nå er det gjort. Etter å ha lest meg opp på forskjellige partiprogrammer fikk jeg omsider landet, og det føles ganske godt. For det er litt høytidelig og stas å avlegge stemmen sin. Uansett hva resultatet blir tror jeg det skal gå ganske fint med Norge også de fire neste årene også, og er det noe jeg misliker med regjeringa kan jeg i alle fall ha god samvittighet for at jeg gjorde det jeg kunne.

Jeg har gjort mitt, nå er det din tur!

Godt valg!

Jeanette Brubakken
Nyhetsredaktør