Jakten på familiens slektstre

DEL

KronikkDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.I sommer har jeg vært på jakt etter et slektstre. Et fysisk slektstre. Ei furu. Langt øst i Steinkjer kommune, ikke så veldig mange mil fra svenskegrensen.

Over myrlendt terreng, våt og bløtt, opp og ned åssider og koller. I jakt på den berømte furua, i alle fall berømt i Daling-slekta på gården Hustad på Inderøya nord i Trøndelag.

Daling-slekta strekker seg mange hundre år tilbake. Ikke alltid under samme slektsnavn, men opphavet har vært det samme.

Historien begynte allerede i 1745 da Ole Pedersen Schiefloe ble født. Han arbeidet i gruver i Sverige før han ble stiger ved Mokk og Gulstad kobbergruver i Ogndal. I 1773 giftet han seg med Berthe Olsdatter. Berthe hadde odelsrett og ekteparet dro over fjellet for å overta gården Øvre Sem.

I april 1782 tok Ole Pedersen Schiefloe med seg mennesker, dyr og gods og dro vestover mot gården de skulle ta over. Det var tørt, kaldt vær og ualminnelig sterk skaresnø. Et sted inne på fjellet der han hadde rastet for at dyr og mennesker skulle få hvile – skar han inn dato, årstall og initialer i en furu – til minne om turen. O.P.S.S 29de Apr 1782.

Denne furua står fortsatt og har blitt spart av tømmerhoggere og av naturkreftene.

Det var denne spesielle furua, som senere er blitt kalt «Schiefloefurua», det skulle letes etter en dag i juli.

13 etterkommer pluss undertegnede dro tidlig av gårde. De mest iherdige i etterslekta etter Ole Pedersen Schiefloe hadde forsøkt å finne furua året før, men gikk feil. Nå var forberedelsene bedre og man hadde en viss peiling på hvor furua står.

Men det skulle likevel ikke være så lett. Nøyaktig stedsangivelse manglet, man trodde man hadde koordinater og kartreferanser. Men de var ikke helt korrekte. Gruppen delte seg raskt i vill jakt på den mye omtalte furua.

Det er utrolig hvor mye engasjement som ble lagt ned for å finne slektstreet langt der ute i skauen.

Timene gikk. Mange trodde de visste hvor furua sto. Men bommet gang på gang. Utpå dagen da folket begynte å bli slitne var det er par, tre slektsmedlemmer som nok en gang tok mot til seg og mente å vite hvor treet sto.

– Vi blir borte en halvtimes tid, sa de på forhånd.

Men det gikk en time og folk ble leie og begynte å gå tilbake mot bilene.

Da timen var passert kom en i trekløveret løpende med høye kneløft i den våte myra, og fortalt at furua var funnet. Den rette furua med initialer og dato. Det ble ellevill jubel og en euforisk stemning. Nå var det konkrete beviset på slektens gang funnet, og man kunne ta seg hjem i forvisning om at historien var sant.

På Hustad er man glad i slekta si og forteller det gjerne. I bokreolen ligger en slektsbok som strekker seg tilbake til før 1700-tallet. Boka er en slektskrøniker, tykk som en bibel. Men den er visst ikke helt komplett. Da ville den vært tykk som to mursteiner.

Sommerens eventyr og jakt ga resultat. Nå er koordinater nedskrevet og neste gang blir furua enklere å finne.

Per Eckholdt
journalist

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken