Gå til sidens hovedinnhold

– Ikke et minutts stillhet, men et helt liv i kamp!

På markeringen av terroren 22. juli holdt Jone Blikra (Ap) tale foran rådhuset. Les hele talen her.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Ikke ett minutts stillhet, men et helt liv i kamp!

Dette er AUFs egne ord som respons på terrorangrepet på denne dagen for ti år siden.

For ti år siden mistet vi totalt 77 mennesker.

Åtte i bombeangrepet i regjeringskvartalet.

69 barn og ungdom som ble brutalt skutt og drept på Utøya.

Enda flere ble skadet, og tusenvis av mennesker sitter fortsatt med åpne sår etter angrepet.

Etter dette terrorangrepet var hele det politiske Norge opptatt av å snakke om terrorhandlingen som et angrep på Norge og vårt demokrati. Det var et viktig budskap, men det ga mindre rom for forståelsen av at angrepet ikke var tilfeldig valgt.

Massedrapene var planlagt og gjennomført av en høyreekstrem terrorist som bygget sitt verdensbilde på rasisme, antifeminisme og et konspiratorisk verdenssyn.

Terroristens hovedmål var AUF og Arbeiderpartiet – sosialdemokratiet. Den politiske ideen som hele landet vårt er tuftet på og bygget opp på. Hans hat mot dette førte til det mest brutale angrepet som er begått på norsk jord siden andre verdenskrig.

Vi ble alle berørt denne dagen. Mange opplevde umenneskelige påkjenninger, tap av barn, tap av foreldre, tap av venner, tap av trygghet. Her finnes sår som aldri vil gro, her finnes traumer som må leves med hele livet, her finnes frykt for gjentakelse.

Fra Kragerø dro fem livsglade ungdommer til sommerleiren i 2011. Heldigvis fikk vi dem alle hjem igjen, men opplevelsene fra denne dagen vil for alltid være med dem. Dere skal vite at vi er her for dere.

Det var mange ungdommer fra Telemark på Utøya den sommeren. Flere av dem ble skutt og fikk brutale skader. To av dem kom aldri hjem. Eivind fra Tokke og Silje fra Rjukan ble tapt på terroristen brutale ferd over Utøya.

De vil aldri bli glemt!

Det er nå ti år siden dette rammet. Men hvor langt er vi egentlig kommet? Har vi fått tatt det nødvendige oppgjøret? Oppgjøret med terroristen ble tatt i domstolene og rettsapparatet, men holdningene hans har vi slett ikke fått tatt et oppgjør med.

Hans tankesett og holdninger lever i beste velgående, og skremmende nok i enda sterkere og større grad enn vi opplevde at de gjorde for ti år siden.

Dette finnes det altfor mange eksempler på. Det er ikke en dag i sosiale medier uten at lignende holdninger kommer frem. Høytstående politikere i landet vårt bidrar til å bygge opp under både hat, frykt og fremmedfrykt.

Vi ville møte hat med kjærlighet i 2011, men historien har dessverre vist oss at dette ikke var nok; hat må også møtes med aktiv motstand. Dette må vi alle ta et personlig ansvar for.

Jeg vil gjøre det med noen linjer fra diktet Amanda Gorman framførte under presidentinnsettelsen i USA i vinter, hvor vi vet hvilke holdninger og handlinger som var bakgrunnen – The hill that we climb – oversatt til norsk:

Når dagen gryr, spør vi oss selv:
Hvor finner vi lyset i denne uendelige skyggen?
Sorgen bærer vi, et hav må vi bekjempe.

Vi har kjempet oss gjennom det verste,
Vi har lært at stillhet ikke alltid er fred,
og at normen for hva som er rettferdig – ikke alltid er rettferdighet.

Vi har sett makt som vil knuse våre land, heller enn å fordele den.
Det ville ødelagt vårt land om det betydde utsettelse av demokrati.
Det lyktes nesten.
Men om demokrati kan midlertidig utsettes, kan det aldri permanent nedslås.

Så la oss etterlate oss et bedre land
enn det vi mottok.
Med hvert åndedrag fra våre bankende hjerter vil vi reise denne skadede verden til å bli et vakkert sted.

For når dagen gryr, tar vi skrittet ut av skyggene.
I fyr og flamme – uredde!
La den nye dagen gry, mens vi frigjør den. For det finnes alltid lys –
Om vi bare er modige nok til å se det.
Om vi bare er modig nok til å være det.

Kjære venner, kjære AUF: Ikke ett minutts stillhet, men et helt liv i kamp. Vi skal aldri tie, vi skal aldri glemme!

Kommentarer til denne saken