I forrige uke døde Olav (104) - dagen etter døde hans kjære

Våren er vakker. Men også vemodig. Torsdag ettermiddag var jeg på vei til Bø. I Sauherad kjente jeg på følelsen jeg har kjent så mange ganger før. Akkurat i mars. Med utsikt over Norsjø, med det mest magiske vårlyset, måtte jeg stoppe litt. Tenke litt.

DEL

(Telemarksavisa) I går var jeg i begravelse. I Tørdal i Drangedal. Mannen som en stor flokk i bygda tok farvel med var Olav Ettestad. 104 år, seks måneder og seks dager gammel var han da han døde i forrige uke. Hans kjære, de siste 15-20 årene, døde brått, dagen etterpå.

I dag hadde faren min vært 90 år. Han ble bare 54. De siste 36 årene har jeg tenkt mye på ham. Litt sinne, litt sorg, mye vemod. Vi tre søsken deler alltid noen tanker om ham på 7. mars. Litt sårt, men også med humor. Vi har flere ganger tullet med hvordan faren vår hadde vært som Facebook-bruker – eller hva han ville sagt i den – eller den - situasjonen.

Hvert år, på denne tiden, i bortimot 25 år har jeg i TA, gjengitt Inger Hagerups fantastiske dikt «Vårkveld i mars». Det som gjør mest inntrykk på meg er hvordan det vakre, det fine, går hånd i hånd med det vemodige og vonde.

Rør ikke ved mitt hjerte i dag.

Våren har gjort det alt.

Bølger av gammelt nederlag

kysser det, hardt og salt.

Bølger av gammelt nederlag bærer vi vel alle med oss i livet. Det kan være både hardt og salt. Men er også en del av det som utgjør et liv, et helt liv. Opplever du aldri et nederlag i livet ditt, så har du neppe levd. Og i alle fall ikke lenge.

Bølger av nederlag og savn.

– Trodde jeg det var borte?

Si ikke noe. Nevn ikke navn.

Våren har nettopp gjort det.

Nei, det er ikke borte. Men lyset lindrer. De uimotståelig vakre marskveldene gjør det litt lettere å ha en god dose nederlag i ryggsekken. Gleden, varmen, humoren – er virkemedisiner mot irritasjon og tungsinn.

Noe har våknet. Det svir av seg selv

verre enn sult og tørst.

Rør ikke ved mitt hjerte i kveld.

Våren har vært her først.

Inger Hagerup ga oss dette. Blant mye annet. Hun levde ikke et liv uten nederlag. Hun gikk på noen smeller. Og hun prøvde ikke å snakke dem bort. Hun opphøyde dem til kunst.

Og det skal hun ha så mye takk for.

I sin 104-årsdag i høst, kunne hans svigersønn fortelle i begravelsen, deklamerte Olav Ettestad åtte vers av Jakob Sandes dikt «Kallen og katten» - bare for vise de frammøtte at hodet var klart.

Ikke bare var det imponerende, men det er et av de beste diktene til Jakob han hadde valgt. Med både dybde og humor.

Han Simon i støa og katten

Var mette av alder og år,

Og båe var redde for vatten,

Og båe var mest utan hår.

Og jeg kunne godt tenke meg å avslutte med litt av et annet av Sandes fantastiske dikt.

«Då Gud heldt fest i Fjaler».

På slutten av det episke, det veldige, naturskjønne og drømmende diktet, skriver han:

Eg skal ikkje gløyma den kvelden,

det var ein augustikveld,

vårherre heldt fest for folket

i Fjaler prestegjeld,

- Bergens stift, som det heitte,

Ytre Sunnfjord prosti,

Gud unne oss alle nåden,

når timen vår er forbi.

Det gjelder å ta vare på dagene vi har.

Og de vårkveldene vi får.

Så får det bli som det blir.

Artikkeltags