Jeg må innrømme at det ikke var uten en smule angst jeg leste om at Kragerø kommune ville forsøke å benytte seg av forkjøpsretten på eiendommen til metallstøperiet på Øya. Like i forkant ble det kjent at Ole Robert Reitan hadde fått tilslaget på eiendommen for 10,5 millioner kroner.

Angsten dalte litt da nyheten kom om at kommunen skal forsøke å realisere forkjøpsretten ved å søke om midler hos Miljødirektoratets tilskuddsordning. Men likevel, dette høres ikke bra ut. Fordi et slikt kjøp neppe vil skje uten betydelige kostnader for kommunen, selv om man skulle få litt drahjelp på veien …

Hva en velbeslått forretningsmann som Reitan har tenkt med denne eiendommen, er ikke godt å vite. Men han har i alle fall gitt uttrykk for at han tenker å utvikle noe på tomta som alle fastboende og turister skal få nyte godt av. Da tenker jeg at det fort kan komme noe positivt ut av dette, selv om han tenker forretning aldri så mye. Historisk sett er det jo framfor alt private initiativ som klarer å få til noe.

«Dette kan vi ikke gå glipp av» har politikere uttalt som ønsker et kommunalt kjøp. Og selvfølgelig har man bare gode intensjoner med å sikre dette stedet i kommunalt eie. Folkevalgte som her ser muligheten til å gjøre noe positivt for befolkningen. Det er bra.

Men det er likevel grunn til å spørre seg om hvorfor kommunen skal blande seg inn i dette. Har ikke kommunen mer enn nok å styre med fra før? Og har ikke kommunen mer enn nok eiendommer allerede? Dessuten er det vel også grunn til å være en smule skeptisk til kommunens forvaltning av eiendomsinvesteringer. Nei, her blinker varsellampene i alle retninger.

I tillegg blir et betimelig spørsmål reist av Knut Øyvind Kristiansen da han i et innlegg nylig påpekte risikoen med grunnforholdene etter mange års virksomhet med industri på tomta. Dette er ikke et ubetydelig poeng.

Dernest kommer det neste spørsmålet, som etter min mening kanskje er det aller mest betente. Hvordan skal kommunen klare å drifte ett eller annet her, som uansett vil kreve store kostnader og oppfølging? Man kjøper jo ikke en eiendom for 10,5 millioner bare for å ha det liggende brakk. Her er det grunn til å frykte at kostnadene bare vil rulle og rulle.

Det er ikke enkelt for en kommune å skulle ta hånd om og drifte et tiltak. Erfaringsmessig blir det alltid kostbart, og ofte blir en oppfølging så som så. Det er bare sånn det er med det offentlige, og Kragerø er intet unntak.

Det er først og fremst private initiativ og frivillig innsats, enten gjennom en forretningsidé eller gjennom ren idealisme, som får noe til å skje, og som klarer å få til noe som fungerer. Det aller meste av ulike kulturtiltak, festivaler, konserter og andre arrangementer er det frivilligheten eller forretningsdrivere som står bak. Slik er det bare.

Det smarteste en kommune kan gjøre for å få til noe, er å satse på at lag og foreninger kan forvalte midler og tilskudd. Da blir det mulig å lykkes, rett og slett fordi det der er folk som brenner for en sak og står på sent og tidlig for å få det til. At noe lykkes, er lønn god nok for dugnadsarbeidere. Og så kan kommunen konsentrere innsatsen med å skaffe tilskuddsordninger og støtte.

Ett av de aller beste eksemplene i så måte er driften av friluftsområdet Stangnes med et hus som i utgangspunktet var klart for riving. Turistforeningen fikk hånd om stedet, og har klart å drifte dette på en imponerende måte, til stor glede for både fastboende og tilreisende. Og her skal kommunen ha skryt for at man skjønte hvordan dette best kunne gjøres.

Og enda ett eksempel; – Kystlaget som setter i gang store restaureringsprosjekter, og i tillegg får i stand hytter i skjærgården som en del av kystleden, alt til glede for folk flest.

I denne sammenheng er det flott å se at 2022 er oppført som «Frivillighetens år». Dette gir heder, inspirasjon og støtte til alle som står på i frivillighetens tjeneste. Uten frivilligheten ville våre kommuner og distrikter vært et langt fattigere samfunn å leve i.

Men tilbake til Øya. Man kan jo selvsagt spørre seg om det kan være mulig å knytte deler av byens frivillighet opp mot ett eller annet tiltak etter et eventuelt kjøp av metallstøperiets tomt? Kanskje, men det virker vel ikke umiddelbart så veldig opplagt. Og det avhenger selvfølgelig av hva man skulle satse på. Men her har det jo ikke kommet fram noen konkrete planer heller, bare tomtekjøp. Uansett, dette virker som et vanskelig og risikabelt prosjekt.

Nei, alt i alt vil jeg si at dette er det best å overlate til private, som med kapital i ryggen ganske raskt kan få til noe som kan bli positivt for alle. Kanskje litt naivt, men absolutt noe det går an å ha tro på. Med andre ord; – la Reitan få ha kjøpet sitt i fred.

Roar Thorsen
Frilansjournalist