Gå til sidens hovedinnhold

Hilsen fra KVs hjemmekontor i sør

Artikkelen er over 1 år gammel

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Alt føles veldig rart for tiden. Det føles rart å ha tre kvarter ekstra til rådighet om morgenen. Veien til kontorpulten ble over natta noen kilometer kortere. Nå er det omtrent fire meter mellom soverommet og hjemmekontoret. Det føles rart at det eneste som virkelig må gjøres før jeg kopler meg på det digitale morgenmøtet med redaksjonen, er å gå ei runde i nabolaget med bikkja. Hvis ikke får jeg høre det - av både chihuahuaen og samboeren. Jeg håper de to kvinnene i mitt liv fremdeles trives i mitt selskap og ikke kaster meg på dør når situasjonen roer seg.

Det føles rart å ringe folk, innhente informasjon og skrive artikler iført pysjbukse og en t-skjorte som jeg egentlig vet burde for lengst vaskes. Ikke minst føles det rart å sitte der på min ellers late stump og tjene litt ekstra ved siden av bacheloroppgaven, mens veldig mange andre er permittert.

Det føles rart å sitte i leiligheten i Kristiansand med det vi i redaksjonen kaller nettvakt. Det innebærer blant annet å sørge for at nyheter blir servert til leserne våre i nettutgaven også etter vanlig arbeidstid. Dere har kanskje lagt merke til at nye artikler publiseres løpende til langt utover kvelden - det er jo noen som sitter på andre siden og vedlikeholder nettavisen og sosiale medier. Ofte er det skolegutten i KV avdeling sør, som vi gjerne sier internt. Heldigvis er de digitale løsningene såpass gode at det det kan gjøres fra hvor som helst, om det så er Stabbestad, Kristiansand, Svalbard, New Jersey eller Australia.

Det føles rart å ikke ha vært hjemme i Kragerø siden regjeringen først «stengte hele landet» for drøye to uker siden. Det føles rart å skrive disse ordene mens jeg sitter på toget mot hjemtrakter. Lørdag sto begravelsen til min bestefar for tur. Der skulle vi helst unngå klemmer og være maks 20 personer med god avstand fra hverandre. Også det føles rart.

Den mildt sagt kaotiske og usikre situasjonen tvinger oss til å holde oss unna hverandre. Men midt oppi dette blir jeg inspirert av hvor godt vi samarbeider. I lokalblekka er vi blitt vant til åpent kontorlandskap og umiddelbar kontakt gjennom arbeidsdagen. Nå går det i chattefaner, telefon- og videosamtaler. Kolleger i 20 til 60-årsalderen samles nå digitalt. Likevel synes jeg vi klarer oss godt. Nyhetene produseres fremdeles minst like hyppig som før.

For øyeblikket tåler jeg noen uker til i pysjbuksa, men jeg gleder meg stort til å komme meg tilbake til kontoret. Når den tid kommer, føles det kanskje rart å måtte være i menneskelig kontakt igjen, og legge hjemmerutinene bak seg. Mye er rart for tiden, og det vil det nok være også en stund i etterkant av pandemien. Men jeg er sikker på at vi alle kommer oss gjennom dette sammen - helt til det ikke lenger føles så rart.

Kommentarer til denne saken