Dette er en kronikk, skrevet av en KV-journalist. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.
Bilder vekker minner. Det merket jeg da jeg studerte dette postkortet. Bildet viser stedet der hvor Bråteveien og Kalstadveien møttes. Selv om fotografiet ble tatt på 1930-tallet, så det akkurat slik ut da jeg flyttet til Kalstad i 1957–58.
Den gang, som på 30-tallet, var veien over Kalstad en smal grusvei. Lønnetrærne som på fotografiet danner skille, en liten allé mellom veiene, var større og kraftigere enn på postkortet. Jeg bodde ganske nær dette stedet og husker godt hvordan det var. Kalstadveien liknet en eventyrvei på den tiden. Urørt, smal og idyllisk.
Daglig gikk mange «over Kalstad» som man sa på den tiden. Dette var også veien til kirkegården. La oss starte denne vandringen der Biørneveien møter Kalstadveien. Den gang som nå kom Vestheiaveien ned fra høyre. Veien ned mot lønnealleen var smal. I svingen ovenfor alleen gikk en liten bekk under veien. Her var det tidligere en liten bru.
Der veien mot Hestehagen går i dag, var starten på stien til Storkollen. Ned til høyre lå Kjempehaugen. Kunne denne runde kollen skjule en vikinggrav? Bak Kjempehaugen lå Søndre Kalstad gård med sin kjempestore driftsbygning. Rundt gården gikk dyr, kuer og hester.
Den store driftsbygningen ble brent da KS-Senteret ble bygget. Her rant det også en bekk under veien, hvor det etter sigende spøkte. Hvis du satte deg ned i skumringen for å lytte, kunne bekken fortelle om en grufull hendelse.
Walter Johnsen hadde en stor frukt- og eplehage der hvor Biørnefamilien hadde sitt sommersted. For oss unge som bodde på Søndre Kalstad den tiden, var hagen et yndet sted for epleslang. Men Walter Johnsen var grei, hvis du spurte om å få noen epler, sa han sjelden nei.
Kirkegården på Nordre Kalstad var et spesielt sted. Den gangen beskyttet av en nærmest ugjennomtrengelig hekk av grantrær som gikk rundt kirkegården. Husker også gravfølgene som kom forbi. Hesten til Sørensen som trakk en sort vogn som fraktet kisten til det siste hvilested. Bak vognen gikk alltid en stor flokk som sørget.
Bakenfor kirkegården lå Nordre Kalstad gård. Foran driftsbygningen var en hønsegård. Det fine var at disse fuglene fikk gå ute. Det var alltid moro å stå utenfor gjerdet å se på hønene som spankulerte rundt. Disse fuglene hadde det godt.
Målet for turen var Kalstadbrua som gikk over jernbanesporet. Brua var som et skille i Kragerø tidligere. Ovenfor eller nedenfor Kalstadbrua. Bodde man ovenfor Kalstadbrua – ja, da kunne man bare ha det så godt.
Slik var denne veien fra Utsikten til Kalstadbrua, slik jeg husker den.