Gå til sidens hovedinnhold

Vannskutere i Kragerø

Miljø

Artikkelen er over 4 år gammel

LESERBREV: Som privatperson kan jeg mene at vannskutere hører til den kategori motorferdsel på sjø, som representerer egotripperne i Kragerøskjærgården (motorsykkel uten sidevesker?), lett animerte førere som forsøker å ta med seg fire liter melk og Dagbladet under armen samtidig som en håndterer uhyret. For ikke snakke om å snu det inni Blindtarmen, fortsatt med fire liter melk og avis under armen, pene klær kanskje, forsøker å hindre å bli våt kanskje, og hvordan det har åpnet for utallige lattervekkende observasjoner.

Det er da et egotrippframkomstmiddel, er det ikke?

En sadel som en motorsykkel, ja vel, men kan du strengt tatt sammenlikne med en motorsykkel?

Men det er jo så mangt som er egotripp – det holder vel ikke i seg selv som et argument?

At det er Frp som fronter nettopp vannskuterne er vel heller ikke en overraskelse, så hvorfor bli provosert? Typisk Frp-politikk, symbolpolitikk som måtte handle om å gjøre det lettvint å være menneske? Som i dette tilfellet med vannskuterne. Jeg må sikkert jobbe med meg selv for å slutte å irritere meg over selve fenomenet vannskuter, tenker jeg. Framkomstmiddelet finnes.

Men, egotrippbetegnelsen henger vel på at sjøen er så stor, og i dette elementet en liten enkel mann (ja, det er først og fremst menn å spore har jeg lagt merke til) som farer fram, spyler vannet rundt seg som en foss som forsvinner i synslinja, selv om han måtte befinne seg der.

For så kommer vi til det jeg frykter mest: At den forsvinner, selv om den finnes der! Jeg frykter, og sier det hver sommer, at om det kommer en annen hurtiggående båt som ikke ser den lille vannskuteren ...

Den lille vannskuteren er et annet punkt enn en motorsykkel på en vei. En vei er et helt begrenset område. En bil har en motorsykkel foran seg eller bak seg på veistrekket, eller i motgående kjørefelt. Denne beskrivelsen kan ikke sammenliknes med en vannskuter på Kjøpmannsfjorden, Bærøfjorden eller i Jomfrulandsrenna!

Ofte gjør det meg redd! Jeg frykter mest av alt en ulykke. Stort sett går det greit med voksne ansvarlige folk bak styret, det forstår vel jeg og, men jeg frykter uansvarlig kjøring. Fordi jeg så ofte har sett hvor fort de forsvinner i sin egen sjøsprøyt eller i sollys. Og jeg frykter vannskutere i nattemørket. Diskusjonen om vannskutere har gått i flere år i Tønsberg, nedover hele kystlinja vår til Lindesnes. Kan godt hende at min frykt er irrasjonell.

Det finnes ikke enkle svar. Og likevel, nå blir det altså sånn at det vil være det lokale selvstyre som i framtida skal avgjøre om vi vil ha vannskuterkjøring i Kragerøskjærgården. Departementet tok ut bestemmelsene om vannskuterkjøring i Nasjonalparken av en enkel grunn: Vi kan selv bestemme, over hele skjærgården vår faktisk, hvordan vi vil ha det. Kommunen har hjemmel til å fastsette lokale forskrifter både jf. motorferdselsloven eller havne- og farvannsloven til å begrense bruk av fartøy i deler eller hele farvannet av hensyn til friluftsliv, miljø, framkommelighet, trygg ferdsel og forsvarlig bruk, herunder av hensyn til friluftsliv og naturmangfold.

Det syntes jeg kommunen bør benytte seg av. Jeg vet hva jeg mener om vannskuterkjøring. Jeg vet hva jeg kommer til å stemme for, og som jeg oppfatter å være til det beste for miljøet i Kragerøskjærgården.

Trine Jørgensen Dahll

Les også: Rødt uten kunnskap om vannskuter

Kommentarer til denne saken