Gå til sidens hovedinnhold

Fotballmoro før og nå

KRONIKK

Dette er en kronikk, skrevet av en KV-frilanser. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg har alltid vært glad i fotball. Både å se fotballkamper og ikke minst å spille fotball selv. Derfor har jeg også stor glede av at mitt barnebarn på 11 år deler akkurat den samme interessen, med trening og spill på et guttelag på Eik Tønsberg.

Når han er på besøk hos oss, har han alltid med seg ball, i tilfelle Beppe kunne tenke seg å bli med en tur bort til Hellebanen for å trene skudd. Og det er jo gøy også for en bestefar, som kan hente fram igjen det gamle giftige venstrebeinskuddet fra «storhetsdagene». Og litt ekstra trim skader jo heller ikke.

Sist vi var på banen med fotballen, slo det meg hvor fantastiske muligheter barn og unge har i dag med å spille fotball. Flotte kunstgressbaner nesten over alt, slik det også er blitt på Helle. Alt ligger perfekt til rette for å utfolde seg med fotballen. I tillegg voksne trenere og ledere som stiller opp.

Tankene gikk automatisk til mine egne guttedager på Helle, hvor fotballen var en viktig del av tilværelsen. Men med helt andre forutsetninger. Det var langt fra noe anlegg å samles på da. Dermed måtte vi bruke fantasien og benytte de mulighetene som bød seg.

Det kunne være en hageflekk hos en kamerat hvor vi spilte innimellom epletrær og busker med noen pinner som mål. Eller vi kunne være heldige å finne et jorde et sted hvor det ikke vokste altfor høyt gress. Dessuten var vi avhengig av at det kom noen som hadde ball, for det var det heller ikke alle som hadde.

I Helle-området var det på 60-tallet så stor interesse for fotball at det ble dannet flere klubber. En av disse var Rex (hvis jeg ikke husker helt feil), med Kjell Isak Sundbø som leder. Selv ble jeg med i en klubb som het Pil. Jeg stusset ofte på navnet, men antagelig var det etter inspirasjon fra Odd i Skien. Og det var veldig seriøst. Vi hadde styre med formann, sekretær og kasserer, og alt ordnet vi selv. Ingen voksne var innblandet.

I Gofjell-området var det et lag som het Jet, mens et lag fra Fossing ikke hadde noe bestemt navn, som jeg kan huske. Men det var et skummelt lag å møte, med mange gode spillere. For både Pil, Jet og Fossing-laget møttes jevnlig til kamper. Disse foregikk enten på Sandvikjordet eller på Losjen, som var den største og fineste banen.

Denne lå like ovenfor Terjesens butikk, på veien opp mot Helle bedehus. Her ble det spilt så mye at vi holdt gresset nede. Den ene banehalvdelen skrådde nokså kraftig oppover, og hadde en stor stein på den ene siden som måtte rundes når høyrevingen kom i angrep. Målene var også her noen enkle stokker, uten nett, så diskusjonen gikk ofte heftig om en ball gikk i mål eller gikk utenfor. Men det var en del av gamet.

Ballene var også et kapittel for seg. Mens de i dag er lette og gode å spille med, hadde vi ofte noen store, tung baller som ikke var gode å sparke med i det hele tatt. Hvis du en gang i blant skulle prøve deg med en heading, så unngikk du for alt i verden å gjøre dette om igjen, i hvert fall i den kampen.

Fotballinteressen min førte meg senere til KIF og en plass på juniorlaget og senere B-laget. Men lenger enn det kom jeg ikke. I Kragerø var det selvfølgelig mer ordna forhold med faste treninger. Men du verden som ting har endret seg også her. Den gang var det A-lagets prestasjoner som betydde nesten alt. En konstant kamp for å holde seg i 4. divisjon, eller aller helst klare å komme opp i 3.

Det var fest når det var hjemmekamper på Kragerø stadion. Flaggene vaiet, og ut fra høyttalerne strømmet det feiende korpsmusikk, og det var mye folk og så på. Det var et stort øyeblikk å se lagene komme ut fra klubbhuset og ut på banen.

Selv hendte det jeg syklet fra Helle for å komme på kamp, noe som var en stor opplevelse. Jeg husker Finn «Dilla» Fredriksen i hans siste kamper før han la opp, og spesielt hans enorme kraft i headingene.

Men minnet som står aller fremst fra disse kampene, var da Arne Falck bredsidet et innlegg i mål, som gjorde at KIF vant kampen mot Brevik med 2-1. Da satt jeg på fjellet mot Skriverheia og så rett ned på målet der det skjedde. Skuddet var litt løst, men var så godt plassert at det holdt akkurat. Rart hvordan slike øyeblikk bare fester seg…

I dag er det vel knapt noen som registrerer at det spilles A-lagsfotball på Stadion, eller hvilken divisjon man tilhører. Nå er fokuset rettet mot barn og unge, med fotball som et flott breddetilbud til både gutter og jenter. Og når sant skal sies, er det vel ingenting som er mer meningsfylt enn nettopp det. Vil man se «viktige» fotballkamper, er veien kort til Skien eller Kristiansand, pluss at det på TV går toppkamper hele tiden.

Slik har ting endret seg med årene, men det er litt artig å se tilbake på hvordan forholdene var for noen tiår siden. Og ikke minst fra tiden da vi som gutter hadde helt andre forutsetninger enn i dag. Men kanskje hadde vi det like moro med fotball den gang. Jeg tror kanskje det, på en måte. Men jeg kan likevel ikke fri meg fra å tenke på hvor moro det hadde vært og hatt dagens fantastiske fotballmuligheter i mine egne unge år. Men sånn er nå det…

Kommentarer til denne saken