Det er mye man kan si om årets første måned, og jeg er sikker på at om man legger godviljen til, så kan man sikkert dra fram noe positivt også.

Men det er lite godvilje å spore hos undertegnede, for nå har januar måned vart i fem måneder. Det føles i alle fall sånn.

På vår kant av landet har værgudene knapt vært enige om noe de siste månedene. Det har vært regn, sludd og snø om en annen, og har vi først fått snø som har lagt seg, ja da skal vi få mildvær igjen før vi har rukket å ta på ullsokkene.

I hele januar, og for så vidt i desember også, så har vi stampet rundt i islagte gater. For min egen del har «partybroddene» vært en del av hverdagsantrekket, for jeg kommer ikke på noe som er flauere enn å tryne så folk ser det.

Så er det jo ikke til å le seg i hjel av at det er mørkt når du våkner, og når du kommer hjem fra jobb, så er det jammen mørkt da også.

Det sitter sikkert en gjeng nå som tenker at man skal sette pris på vinteren og alt den bringer med seg. For man skal ikke reise langt før det er «silkeføre» i løypene, og jeg skjønner at det er mange som koser seg med det.

Men jeg går ikke på ski. Jeg skal ikke, vil ikke, og de få som har fått meg ut i løypene vet at det er bedre å la det vær. Det er ikke jeg som bidrar med den gode stemninga i løypa, for å si det sånn.

Det har vært og er en evig runddans i de fem månedene som januar nå har vart, men heldigvis er ikke februar langt unna, og da skal jeg love deg at det er positivitet å spore fra denne dama.

Ikke gleder jeg meg som et barn på juleaften til valentinsdagen, og februar er akkurat like mørk og grå som januar, men jammen er den kort. Det er årets korteste måned, og etter februar kommer mars. Og mars kan glimte til noen ganger, skal jeg si deg.

Ironisk nok har vi hatt et par dager med strålende solskinn når jeg skriver denne kronikken, og jeg skal jo innrømme at det jo hjelper litt på humøret. Men jeg er fortsatt pessimist. Snart blir det nok sørpe og sludd igjen. Før vi omsider kan ønske våren velkommen. Hold ut.