17. mai 1814 møttes en gjeng herrer i stilige klær på Eidsvoll for å skrive under noen papirer som skulle bli viktige da landet vårt ble etablert som en selvstendig stat samme år. Like viktige er de i dag, dog heldigvis med noen revideringer i løpet av de siste par hundre årene for å følge med i tiden.

I år, som i fjor, blir feiringen annerledes. Vi får ikke samle store vennegjenger eller familier i lystige lag, gatene blir for det meste tomme og ordførerens tale til folket er spilt inn på forhånd for så å bli sendt digitalt sammen med resten av kommunens program.

Men kanskje har vi godt av å stoppe litt opp og ta det med ro? Pandemien har tvunget oss til å sakke ned farten, som igjen gir tid til å ta et skritt tilbake og gå i tankeboksen.

Når noe blir avlyst, tenker man gjerne på hva som kunne vært eller hva som har vært før. Jeg ender ofte i sistnevnte boks.

Barndommens feiringer forbinder jeg gjerne med samlinger på Levangsheia skole, eller oppvekstsenter som det snart så fint heter, med mageknip etter litt for mange krone-is, akkurat passe usynkroniserte sanger fra barnekor, skrubbsår på knærne etter et par runder i ballbingen og foreldre som egentlig ikke har noen grunn til å bli morske når man får en rift i penklærne man uansett kommer til å vokse ut av innen neste års feiring.

Under ungdomsårenes feiringer var det ikke like kult å henge med familien, til tross for at storebroren min deler fødselsdag med grunnloven, jeg ble nok i likhet med de fleste andre sist sett på på vei ut døra om morgenen med en sommerfugl i magen og kom ikke hjem før sent på kvelden med enda flere flyvende krypdyr. Den siste feiringen på videregående husker jeg riktignok fint lite av. Russedusten som ble døpt «Tornerose» våknet i en Volkswagen Caravelle 1998-modell ved navn «Kim Jong Bil» med en kvittering for 17 wienerpølser i lomma.

Ett år senere var antrekket skiftet ut med Kongens klær. Samtlige i «Fårsen» har nok kjent på stoltheten av å bære det norske flagget på skuldra på nasjonaldagen. De neste par årene foretrakk jeg å stå bak disken i mitt tidligere liv som bartender, før jeg hoppet over på andre siden under studietiden sørover. I år nøyer jeg meg nok med å feire storebror og følge med på båtkortesjen i skjærgården.

Gratulerer med dagen til herrene i stilige klær, til friheten, demokratiet, menneskerettighetene og de som forsvarer dem, til russen og til hele landet. Og gratulerer med dagen til storebror.

Sondre Lindhagen Nilssen
Journalist