Ja, det er vemodig at Kivle på Biørnebyen nå legges ned, men det er forståelig. Som barn hadde jeg selv en spesiell opplevelse hos Kivle, som jeg gjerne deler med KVs lesere.

På vei hjem fra skolen gikk jeg alltid forbi Kivle, og en dag stakk jeg innom, bare for å kikke egentlig, for jeg hadde ikke penger. På disken stod det en eske med store gule sitrondrops, som jeg hadde smakt før og som var veldig gode. Fristelsen ble for stor, og mens gode gamle Ragnar Kivle var opptatt med en annen kunde, så jeg mitt snitt til å stikke et slikt drops i lomma.

Jeg har aldri vært noen god skuespiller, og mine foreldre kunne nok lese meg som en åpen bok. Jeg hadde vel dårlig samvittighet, og … ja, jeg husker ikke alle detaljene, men min far fant innpakningen til dropset i lomma mi, og etter et kort avhør, måtte jeg tilstå at jo: Jeg hadde stjælt det nede hos Kivle. Prisen? 25 øre. Min far var en myndig og streng person, og han tok fram lommeboka: Her har du penger. Nå går du ned til Kivle, betaler og forteller hva du har gjort.

Turen hjemmefra ble den rene canossagang: Jeg gruet meg noe vanvittig, og det var med bankende hjerte og gråtkvalt stemme at jeg foran disken tilstod min brøde for Ragnar Kivle og rakte ham 25-øringen. Nei, men snille deg, Trygve, sa han, tydelig rørt og også han med tårer i øynene. Jeg fikk 25-øringen tilbake og i tillegg et sitrondrops til! Det var virkelig «en glad gutt» som så vandret hjemover.

Dette var en skikkelig lærepenge. En bagatell – ja vel, men likevel så viktig for meg. Jeg er virkelig glad for at jeg ble tvunget til å ta konsekvensen av et dumt valg. Så dette er egentlig et godt minne om Kivles forretning og de snille personene som jobbet der. Jeg sender samtidig en varm tanke til min far som sendte meg ned til Kivle igjen – med 25 øre.

Trygve Moe