Gå til sidens hovedinnhold

Er Kragerøs kystsoneforvaltning lovstridig og korrupt?

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Hva er det med politikere og administrasjon i Kragerø kommune?

I 1992 vedtok et enstemmig Kragerø kommunestyre å berede grunnen for et gigantisk utbyggingsprosjekt i skjærgården. Den økonomiske bærebjelken for en fastlandsforbindelse til Langøy og Gumøy var en gigantisk hytteutbygging på Gumøy. Prosjektet ble kostnadsberegnet til 300 millioner, og initiativtakere var grunneiere på Langøy og Gumøy. Utviklingsselskapet «Langøybrua AS» ble stiftet, Kragerø kommune var hovedaksjonær, og Kragerøs ordfører var styremedlem i selskapet. Etterhvert som realitetene i denne utbyggingen ble synliggjort oppsto imidlertid en splittelse i kommunestyret; miljø sto mot distriktshensyn. Men utbyggingsprosjektet fortsatte.

Plan- og Bygningsloven (PBL) og Rikspolitiske Retningslinjer (RPR) legger klare føringer mot slike utbygginger, men kommunen presenterte prosjektet som bærekraftig og håpet på at en kommuneplan ville trumfe statlige lover og retningslinjer.

Bærekraftig; ett av vår tids aller mest misforståtte og misbrukte begrep: «bærekraftig utvikling» er å bruke, men ikke forbruke naturen og dens ressurser.

Utbyggingsforkjemperne kom med en trussel: Øyboerne på Langøy og Gumøy måtte ha fast veiforbindelse ellers ville øyene bli fraflyttet. «Det var nå eller aldri.» Gumøys Egil Ellefsen og Erik Ballestad kvitterte imidlertid med en mer riktig beskrivelse av denne planlagte utbyggingen; «Nå, og for alltid.»

Det var noe under halvparten av de fastboende og de færreste av det etablerte hyttefolket som ønsket vei- og broforbindelse. Utbyggingsinteressene ble imidlertid oppfattet som truende og det var mange som ikke turte å være åpent mot denne utviklingen i skjærgården.

Undertegnede ble kontaktet av fastboende og hytteeiere som var sterkt mot, men som hadde følt seg tvunget til å skrive under på fellesoppropet for å få denne veiforbindelsen. Dette var en betent sak i et lite øysamfunn.

Et øysamfunn har et lite og sårbart fellesskap. Uvennskap og konflikter her fremstår som betydelig vanskeligere enn i en stor by. Jeg ble til og med oppringt av ansatte i Kragerø kommune som fortalte om bevisst saksbehandlingsfeil i administrasjonen. Folk var oppriktig redde for naboskap og ansettelsesforhold om de var mot denne planen.

Vårt moderne samfunn er dynamisk. Vi har imidlertid lover og retningslinjer som skal sørge for at dagens goder blir fordelt bærekraftig og rettferdig for dagens og fremtidens befolkning. Kragerø var imidlertid i store økonomiske vanskeligheter og lette febrilsk etter noe som kunne gi inntekter til kommunekassa. Nå var det politiske flertallet villig til å selge arvesølvet.

Den 3. september 1998 var undertegnede, sammen med blant andre fylkesmann Kjell Bohlin og statssekretær J. Simonsen (Miljøverndepartementet) på en befaring i de aktuelle områdene ved Langøy og Gumøy. Den 9. november 1998 avgjorde Miljøverndepartementet en endelig stans av vei- og bruprosjektet til Langøy og Gumøy. Den 25. november 1998 ble Kragerøs ordfører og rådmann kalt inn på teppet hos Fylkesmannen. De måtte redegjøre for store økonomiske problemer i kommunen.

Kystsonen er av nasjonal interesse

De aller fleste av våre tidligere miljøvernministere har utarbeidet nye og stadig krassere rundskriv til kystkommunene i Oslofjordregionen om å innskjerpe planpraksis i kystsonen. «Kystsonen skal forvaltes som områder av nasjonal interesse.» Likevel har dispensasjonspraksisen og nedbyggingen fortsatt. Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) er Kragerø den absolutte verstingen. FRIFO utga i 1999 en «Håndbok i arealplanlegging». Brustriden i Kragerø ble omtalt som hovedoppslag og her beskrives hvordan naturverninteressene hadde vunnet. Kragerø kommune får ingen hederlig omtale av sin kystsoneforvaltning.

Den 4. november 1997 inviterte Miljøverndepartementet Oslofjordens kystkommuner til «Oslofjordkonferansen» i Horten. Er det symptomatisk at Kragerø kommune ikke sendte noen til denne konferansen?

«Langøybrua AS» fortsatte sitt arbeid i det stille …

Verneinteressene vant frem i 1998. En vunnet miljøkamp gir imidlertid bare uberørt natur som fremdeles er potensielle utbyggingsområder. Altfor mye av vår arealforvaltning blir drevet av grådige kapitalinteresser, uvitenhet, dumskap og likegyldighet til langsiktige konsekvenser, og i 2006 la Kragerø kommune igjen frem et forslag til planprogram for fastlandsforbindelse til Langøy:

Bro over Valsund til Gressholmen. Vei som deler hele Gressholmen (som for øvrig er LNF-regulert), og bro videre over Bjelviksund til Langøy. To bruer i dette området vil fortone seg som et børseskudd i en symfoni: Gressholmen vil miste sin egenverdi og stedets egenart og naturmangfold blir tapt for alltid. Den økonomiske bærebjelken i dette nye prosjektet er en gigantisk hytteutbygging på Langøy.

Prosjektet blir forsøkt gjort «spiselig» ved at hyttebyene skal etableres bakenfor 100-metersbeltet. Nyetableringer av store tilhørende bryggeanlegg med tilførselsveier, serviceanlegg og opplagsplasser blir i liten grad belyst. Slik fortsetter hyttefolkets befestning i 100-metersbeltet.

Bit for bit-utbygginger på Gumøy

Når snikutbygginger blir dagligdags sløves vokterne. På Gumøy pågår også stadige nye hytteetableringer. Byggegrensen på 100 meter fra sjøen blir krympet, men kontrollorganene ser ut til å overse dette. «Kragerømeteren» er ikke som andre metere, den krympes eller økes, alt etter hva den skal benyttes til? Nye store bryggeanlegg med tilhørende veier, servicebygg og opplagsplasser blir godkjent. Fortetting kalles det, og da er det lov? Finnes det korrupsjon i Norge? Man undres.

Trafikkregler og naturforvaltning må ikke liberaliseres

Vår borgerlige regjering ønsker nå å åpne opp for større lokal selvbestemmelse av kystsoneforvaltninga. Dette betyr at Plan- og Bygningsloven (PBL) og retningslinjene for kystsoneforvaltningen svekkes ytterligere.

Sentrale myndigheters illusjon om at forbedret kunnskap om bærekraftig arealforvaltning vil resultere i en mer fornuftig kystforvaltning har slått fullstendig feil. Kystnære arealer blir fremdeles stykket opp og bygget ned, og Kragerøs resterende kystnatur blir bit for bit borte for all fremtid.

Dette er en villet nedbygging av vår felles kystsone: Jeg har i mange år lurt på hvorfor politikere kommer unna med hva som helst, bare de kan henvise til at vedtaket er foretatt «etter en helhetsvurdering» …

Dagens resterende uberørte natur er fremtidens «natur-oljefond»

Naturvernforbundet vil vise til formålsparagrafen i PBL§1-1: «Loven skal fremme bærekraftig utvikling til beste for den enkelte, samfunnet og fremtidige generasjoner.» Hva er det med dette Kragerøs politikere og kommuneadministrasjon ikke forstår?

Professor i bevaringsbiologi, Anne Sverdrup-Thygeson sier: «Kloden tåler ikke at vi satser på videre vekst. Naturkrisen handler om at naturområder blir bygget ned og at stedstilpassede insektarter forsvinner. Det må foretas en gjennomgripende samfunnsendring, og tidsvinduet er kritisk kort. 75 % av Europas insekter er forsvunnet de seneste 30 åra. I denne samme 30-årsperioden er det blitt cirka 420 millioner færre fugl i Europa.» Årsak og virkning er åpenbar.

Lista over truede arter er skremmende, og løsninga på problemet finnes dessverre ikke i fremtidig teknologi eller i fremtidige investeringer fra storkapitalen. Vår generasjon har muligheter til å forebygge tap av naturmangfold. Våre arvtakere har dessverre ingen mulighet til å reparere vår dumskap. Naturvernforbundet har et ordtak: Vi har ikke arvet jorden av våre foreldre. Vi har lånt den av våre barn.

Er det så vanskelig å forstå?

Rolf Steinar Olssen
Naturvernforbundet i Grenland

Kommentarer til denne saken