Gå til sidens hovedinnhold

En utenforstående i Kragerø

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det var en spent orkdaling som satte seg på bussen til Tangen en lørdags ettermiddag i juni. Jeg hadde fått sommerjobb i KV, og skulle til Kragerø for aller første gang. Jeg visste ikke noe om byen, og kjente ikke en «kjeft,» som vi sier i Trøndelag. Vel framme på Tangen ble jeg plukket opp av vertskapet mitt, et par i Sannidal, som jeg skulle bo i annekset til. Jeg kom til oppredd seng og rene håndklær på badet. Trodde nesten jeg hadde tatt inn på hotell.

Søndag formiddag dro vertskapet og jeg på sightseeing i byen. Det eneste jeg tenkte på var hvor utrolig mye finere alt i Kragerø er i forhold til Orkdalen. I Kragerø er rådhuset et flott, tradisjonelt guloransje trehus. På Orkanger er det en brun murboks. Vinmonopolet er et koselig, lysegult hus med hvite detaljer. På Orkanger er polet innerst på kjøpesentret. Kragerø skysstasjon er et stort, flott bygg med roser oppover veggene, skikkelig foto-materiale. På Orkanger er skysstasjonen på Kiwi. Bykjernen er i og for seg ganske liten, men jeg blir aldri lei av å gå gjennom de trange gatene. Det er så fint her.

Noe av det første jeg lærte da jeg ankom Kragerø var at Tollefsen ikke nødvendigvis er en fyr man liker. I hvert fall ikke planene hans med byen. Har fortsatt ikke fått med meg hva han heter til fornavn, da. Vertskapet og jeg ble fortalt av Valen sjøl på Galleri Valen at flere har sagt at de ikke vil kjøpe det ene maleriet hans fordi Tollefsen er karikert på det. «Spesielt,» tenkte jeg, men folk har vel sine grunner.

Som journalist og journalistikkstudent har jeg kanskje litt vel mye telefonskrekk. Jeg tenker alltid at når jeg ringer noen med en viss autoritet i samfunnet, så vil jeg møte på en sur, grinete person som vil halshogge meg. Kanskje fordi jeg studerer på Sunnmøre, ikke vet jeg. Men etter én dag på jobb i KV var telefonskrekken borte. Absolutt alle jeg har ringt, uten unntak, har vært trivelige, engasjerte og fine folk. Jeg er nesten overrasket over folks åpenhet, og det er veldig mange som er interesserte i meg. Hvor jeg kommer fra, om sommerjobben min og om studiet mitt. Jeg blir nesten litt sjarmert.

Dette er byen der en sak om en lastebil som sitter fast på Lilletorvet kan bli dagens toppsak. Byen der en sak om to healere kan skape et voldsomt engasjement i kommentarfeltet, på både godt og vondt. Jeg tuller ikke når jeg sier at jeg gleder meg til å gå på jobb hver eneste dag. Her får jeg skrive om barn i skatepark og om nye dass på Stangnes, samtidig som jeg får prøvd meg som krimjournalist og kjøre brannbil.

Nå har jeg vært i Kragerø i ca. tre uker, og jeg stortrives. Det er som om jeg er på en to måneders lang ferietur, der jeg får møte inspirerende mennesker og høre historier jeg aldri ville ha hørt hvis jeg ikke dro hit. Og så kan jeg dra på kontoret etterpå og skrive ned historiene, og forevige de. Jeg gleder meg til å se hva de neste ukene bringer.

Kommentarer til denne saken