At filmen «Kranes Konditori» som hadde premiere i 1951 skulle trekke full sal og vel så det 71 år etter premieren, er bare utrolig. Grunnen til at så mange ønsket å se filmen er at den ble spilt inn i Kragerø i sommer'n 1950. Filmen var også et gjensyn med det Kragerø som en gang var.

mange som satt i salen denne formiddagen husket godt hva som skjedde i byen denne sommeren. Jeg snakket med flere som kunne fortelle episoder fra selve innspillingen og de kunne beskrive stemningen i byen. Flere i salen hadde faktisk aldri sett filmen.

En av statistene som fikk se seg selv i på lerretet var Britt Weisser. «Det er meg som sitter inntil husveggen på Andølingen og leker da hovedpersonene i filmen går forbi. Jeg sitter ute i regnet og de som sørget for alt vannet var folk fra brannvesenet. Etter at scenen var spilt inn gikk jeg ned på Victoria Hotell, der jeg fikk honorar for jobben».

Da filmen hadde premiere var den forbudt for barn. De som satt i kinosalen denne formiddagen var for unge den gang filmen ble vist. Det var noen vovede scener som barn ikke hadde godt av. Blant annet da Wenche Foss ble tatt på brystene (med klær på selvfølgelig, men likevel). De drakk vin i tide og utide, og hva skjedde i den vesle hytta der svensken og Kathinka Stordal tilbrakte natten sammen ...?

Store mengder film ble tatt opp i Kragerø denne sommeren. Filmteamet holdt på i tre uker. I forhold til all filmingen var det kanskje ikke så mye som ble brukt. Flere scener ble helt klippet bort. Her hadde statister jobbet og jobbet i flere timer, og så ble de ikke med en gang på filmen. En journalist i Kragerø Blad laget en reportasje da han fikk følge filmingen på nært hold. En hel dag filmet de inne på Slippen. Også disse scenene ble rett og slett klippet bort.

Filmen hadde norgespremiere 15. februar 1951. 8. mars ble den satt opp på Kragerø Biograf og «alle» (bare voksne) ville se filmen. Den ble kjørt ni ganger og 2642 personer så filmen. Kinobilletten kostet en krone og femti øre. «Kranes Konditori» ble den best besøkte filmen i Kragerø noen gang, bortsett fra «Tungtvannsfilmen». Den hadde et litt bedre besøk.

At filmen kanskje hadde gått ut på dato, la ingen demping som stemningen i kinosalen. Da skuespillerne gikk gjennom byen, i gatene og i smaua, gikk det et sus gjennom salen. Det var sånn Kragerø var den gangen og gjenkjennelsen var stor. En person omtaler filmen på sin egen måte i Kragerø Blad og skriver etter premieren blant annet: «Jeg skjønner inte hvorfor dem gikk så vanskelige veiær. Nei og nei, her var det møe Joks».