Katta er ute av sekken. Det snakkes nå åpent om byggesakskrise. Skittentøyet vårt får sine fem minutter på den nasjonale mediesnora. NRK intervjuer og objekta beklager: dette er ikke bra! Nei. Det er lett å være enig. Men spørsmålet melder seg: hvordan havna vi egentlig her?

I medieomtalen loves det bot og bedring, det foreslås undersøkelser og tiltak, men bortsett fra typiske beskyldninger mot Fylkesmannen, er det få forsøk på forklaring. Sjølransakelse er fraværende. Og det er klart: årsakene er sammensatt og lite innbydende.

Byggesaksfeltet preges generelt av tautrekking – et insentiv tilsier størst og raskest mulig resultat, innafor et fortolka, men i utgangspunktet fastsatt regelverk. I strandsona – som er helt sentral i denne sammenheng – er dette forsterka. Og enda mer i Kragerø. Kommunen mottar en uforholdsmessig saksmengde og -kompleksitet. Ofte med motstridende interesser, skyhøye innsatser, og et vell av ulike hensyn. Byggesaksavdelinga er helt avhengig av et velfungerende arbeidsmiljø, med alle sine avveielser mellom vern og utvikling, og stadig sprikende politiske og byråkratiske føringer. Men det handler også om hierarkiske avklaringer. For hvis staten liksom er foreldra (lovfesta vern), har Kragerø kommune lenge vært den umulige minsten, med aleine-hjemme-fest for åpen dør (utbyggingsiver). Storebror fylkesmann er satt til å passe på at ting ikke går av hengslene. Med tanke på den lokale verdensrekorden i dispensasjoner, er det ikke så merkelig at storebror tar oppgaven seriøst.

Desto merkeligere er det at Kragerøs politiske majoritet, ridende på sine kjepphester, stadig insisterer i saker man erfaringsmessig burde innse at vil komme i retur fra sentralt hold. Dette er også bidragende te administrativt ekstraarbeid og i forlengelsen: «byggesakskriser».

Med hensyn te strandsoneproblematikk er det nok av faresignaler og faktorer. Fylkessammenslåinga krevde sin samkjøring – ikke minst av likebehandlingshensyn. I tillegg vil årets nasjonalpolitiske forslag/signal fra Høyre (amnesti for visse byggesaksovertramp), og SP (større lokalt sjølstyre), neppe gi økt ro og konsistens i strandsonen. På lokalplanet er de siste åras hyppige skifter i byggesjefstolen åpenbart uheldige; det er grenser for hvor mange ganger kruttet kan gjenoppfinnes på kort tid – men mest av alt utgjør avgangene blinkende varsellamper i seg sjøl.

For ingen trenger å være i tvil: denne så kalte byggesakskrisa er dypest sett resultat av ei villet politisk utvikling. Ei utvikling som avslører stadig mer av sin manglende dømme- og bærekraft. Demografisk, samfunnsøkonomisk, og økologisk. Denne krisa er ei krise i krisa, og uttrykk for noe større. Samtidig er den bare en av flere barnesykdommer som Kragerøs gjenfødelse som reint feriested vil måtte gjennomleve.

Restene av den gamle kystbyen har for lengst blitt en del av merkevaren. Nå rådes grunnen av en dårlig begrunna og doktrinær formening om hva som er utvikling. Med en kultur hvor mye ikke bare vil – men må, og skal – ha mer. Det folkevalgte flertallet viser en næringspolitisk servilitet som bikker over i sjølutslettelse; det er ikke først og fremst integritet som preger kommunens møte med sånne som Fredensborg. Noe som – i likhet med byggesakskrisa – også blir lagt merke te i helhetsbildet av #sommerKragerø.

Det er mange bidragsytere/skadelidende i denne krisa, langt på vei de fleste har seg sjøl å skylde. Følgene går som alltid hardest ut over de med minst. De største aktørene har typisk sine egne veier te Rom.