Gå til sidens hovedinnhold

Det var en gang …

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Vi nærmer oss ett år siden pandemien traff Norge, og her om dagen kom det opp et minne på telefonen min som virket fjernt, og som fikk meg til å tenke.

På denne tida for ni år siden dro jeg nemlig på min lengste reise noensinne. I tre måneder skulle jeg og et par venninner reise rundt i Asia, som så mange andre, og vi skulle gjøre det helt alene.

Den gangen kunne man nemlig reise så mye man bare orket, og Erna la ingen begrensninger for hvor mange venner man kunne ha. Jeg kunne omgås kolleger og studiekamerater den ene dagen, og dra på backpacking og treffe folk fra hele verden den andre. Og jeg kunne klemme alle jeg traff på min vei – hvis jeg hadde lyst til det.

I forkant av reisen hadde vi jobbet hardt for å spare opp penger, og innsatsen vi la ned ga oss tre måneder på reisefot. I dag kan jeg fortsatt med hånda på hjertet si at jeg ikke angrer på å ha tatt et friår etter videregående. Det var verdt hver krone og hvert minutt.

Da vi reiste gjennom Thailand, Malaysia, Kambodsja og Vietnam, var vi bare 19 år gamle. Med unntak av et par allergiske reaksjoner, en matforgiftning og en tur på sykehuset gikk reisen nærmest feilfritt, uten at jeg i dag helt forstår hvordan.

Minnene fra da vi tilbrakte timevis på tropiske strender, den spontane turen til Malaysia, og x antall sightseeing-utflukter sitter fortsatt friskt i minne i dag. Det gjør også minnene fra da vi satt på plenen foran Angkor Wat og spiste frokost, med den stigende soloppgangen bak det majestetiske tempelet. Jeg tror kanskje det er et av de beste minnene jeg har, og det minner meg på at jeg er heldig som har fått oppleve så utrolig mye. Og det får meg til å lengte etter den dagen Erna igjen sier at vi kan ut å reise igjen.

Når det er sagt, så har ikke 2020 bare vært et uår. Det har også vært lyspunkter. Et eksempel er at jeg sannsynligvis hadde reist en uke til fjernere strøk i stedet for å dra på norgesferie i sommer, hadde det ikke vært for pandemien. Og Norge var sabla flott det også!

Men enda mer enn til da Erna sier at vi kan reise igjen, gleder jeg meg til den dagen hun sier at vi kan klemme hvem vi vil igjen. Og det er til tross for at jeg ikke er en «klemmer».

Da Norge stengte ned, var jeg en av dem som neppe trodde dette kom til å vare mer enn et par måneder. Men, her sitter jeg da, på hjemmekontoret sammen med katta ti måneder seinere, og jammen ser det ikke ut til at det skal vare en god stund til.

Jeanette Brubakken
nyhetsredaktør

Kommentarer til denne saken