Det er nedover det gjør vondt

EN GANG I LIVET: Familie og venner forserte Dronningstien på åtte og en halv time sist lørdag. Nedstigningen var den tyngste delen for journalisten.

EN GANG I LIVET: Familie og venner forserte Dronningstien på åtte og en halv time sist lørdag. Nedstigningen var den tyngste delen for journalisten.

DEL

I et oppglødd øyeblikk i en badestamp etter en tur på Lifjell i fjor sommer, var det noen som kastet ut ideen om å gå Dronningstien neste år. Altså i år. Eller rettere sagt sist helg.

Etter å ha dratt på seg ekstra kornakilo fra hjemmekontoret i et, par tre måneder angret jeg bittert på at jeg hadde sagt ja til å være med. Familie og venner var sikkert i bedre form enn meg. Tenkte jeg. Og det stemte. Delvis. Likevel. Det var nå det skulle bevises. Dronningen skulle beseires. Eller var det Dronningstien? Uansett var det for sent å trekke seg da vi inntok campinghytta på Lofthus sist fredag.

Med mange mil bak oss i bil og et lystig bryllupslag ved siden av hytta, ble det ikke veldig mange timers søvn før turstøvlene ble knyttet en tidlig lørdag morgen.

Fra strålende sol fredag, åpenbarte lørdagen seg med gråvær og duskregn. Men da vi startet oppstigningen til Dronningstien fra kinsarviksiden tittet sola fram. Men heldigvis steg ikke kvikksølvet i gradestokken så høyt som Yr. no hadde meldt. Faktisk ble det en perfekt temperatur å ta turen over Dronningstien på.

I kledd kortbukse og T-skjorte med ryggsekk fylt med vann, Red Bull, niste, bananer og ekstra klær, startet oppstigningen klokken 08.00. Vi hadde lest oss opp på Dronningstien og hva vi kunne vente oss. Allerede ved dronningsteinen kunne vi skue ut over deler av Hardangerfjorden. For hvert skritt vi tok videre opp mot toppen ble utsikten bare mer og mer imponerende.

Fortsatt var det snøflekker igjen i fjellet, men da vi trasket over snøflatene hørte vi lyden av smeltevann under. Ville jeg synke nedi?

Nei da, det gikk fint. Etter et par småstopp på vei mot toppen, ble det en lengre pause etter fire timers vandring. Varden som skal være Dronningstiens høyeste punkt ble nådd og avfotografert.

Beina var litt stive og støle, men ikke verre enn at dette skulle gå greit. I alle fall var det planen. Appene på telefonen viste at jeg hadde gått mange tusen skritt. Men det verste lå framfor meg.

Nedstigningen.

Det var her utfordringene hopet seg opp. Toppen på Dronningstien ligger på 1100 meter. Vi skulle ned til nesten null. Det sto et informasjonsskilt på 1000 meter. Deretter gikk de såkalte Munketrappene bratt nedover. Her var det bare å kaste seg uti det. Nedover gikk det. Hofter og knær tok imot. Godt jeg hadde gelsåler i støvlene som kunne ta litt av.

De første par hundre meterne av nedstigningen gikk for så vidt greit. Men da trappene var forsert og man kan velge en bratt natursti eller en svingete vei ned de siste fire-fem hundre meterne ville ikke beina lenger. Forsøk med å legge inn litt ekstra proteiner hjalp i ti minutter. Deretter var det fullstendig stopp. Beina nektet å gå videre.

For å gjøre en åtte og en halv times tur kort, var konklusjonen i turfølget:

Alle var enig om at det hadde vært en fin tur.

Er det lov å være litt fornøyd med seg selv etter en slik utfordring?

Artikkeltags