Ok, det er bare å innse det. Jeg har jobbet min siste fredag som fast ansatt journalist i Kragerø Blad Vestmar (KV). Førti år og tre måneder ble det. Hvor har de egentlig blitt av? Sånn i ettertid sitter man med en følelse av at årene bare har rast av gårde. Men det som er sikkert er i alle fall at journalistyrket ikke er konstant. Utviklingen har vært galopperende, ikke minst etter at den digitale revolusjonen kom.

Mitt første møte med avis og journalistikk var da jeg var utplassert i arbeidslivet, som det het den gang, i åttende klasse hos Kragerø Blad. Den gang Edvard Selvåg var redaktør. Møtet med haugevis av diverse papirer på en overfylt pult, en skrivemaskin som hadde sett sine bedre dager, lukten av avispapir, synet av settemaskiner så store som hus, lyden av bly som falt på plass, ferdige sider som skulle til pressa. Og så den ferdige avisa på kvelden. Det var et eventyr.

Jeg drev litt frilans en stund og det var gjennom dette at Hans Chr. Paus Knudsen hadde fanget opp navnet mitt. Han tilbød meg sommerjobb i Vestmar og jeg takket ja. Tenkte det ville bli en fin utfordring for en som hadde tenkt å gå videre på lærerhøyskolen. Men slik ble det altså ikke. Jeg visste at det ble en ledig stilling da Liv Hegna fra Kjosen skulle begynne i Svalbardposten. Jeg ble tilbudt jobben i Vestmar.

Å være journalist i en lokalavis betyr ikke bare å skrive, men vi måtte også stå timevis på mørkerommet og framkalle filmer og lage bilder. Det var sånn hverdagen var tidlig på 1980-tallet for oss «bladfyker».

Det skjedde mye det tiåret. Og media- og journalistyrket opplevde en oppblomstring man knapt hadde sett. I Kragerø var det omkring 40 personer som «levde» av å skrive ett eller annet, eller ta bilder. Det var tider det. Blant dem var Edvard Enggrav, Dag Sørensen, Jens Morgan Sørensen, Rolf Formo, Roar Thorsen, Nils Jul Lande, Sigrid Haug og en rekke andre.

I 1987 var tida i Vestmar over og jeg begynte i Kragerø Blad. Hovedgrunnen var at Kragerø Blad var lenger framme i den digitale verden enn erkekonkurrenten Vestmar. Det ble vel ikke sett på med positive øyne at både kollega Svein Ove Isaksen og jeg forlot Vestmar-skuta samtidig. Isaksen som nye redaktør i Kragerø Blad, mens jeg fortsatte som journalist.

I 1997 kom den første store omveltningen. Naper som eide Kragerø Blad solgte til Orka, som var på handletur. Tre uker senere kjøpte også mediekonsernet Vestmar. Planen var å slå sammen de to lokalavisene. 1. januar 1998 så Kragerø Blad Vestmar, KV, dagens lys. KV var i Orklas eie til konsernet ble solgt til Mecom, som hadde utspring i England. Det viste seg raskt at Mecom kun var ute etter verdiene i de tidligere Orkla Media-eide avishusene rundt omkring i landet. I 2011 kom Amedia på banen og hentet konsernet tilbake på norske hender. Jeg var med som tillitsvalgt i disse årene, og det var ikke alltid like enkelt å orientere kollegaer om hva som foregikk. Vi visste rett og slett ikke.

Utviklingen innen media stopper ikke. Det er alltid ett eller annet nytt som kommer. Ikke minst nye skriveprogrammer, som skal være mye bedre enn det forrige. En ny digital verden åpnet. Nå tar vi fotografier like gjerne med mobilkameraet. En mobiltelefon som også har videomuligheter og som blir benyttet oftere og oftere. Jeg hang med, selv om det har tatt noe tid, og jeg har hatt god hjelp av gode, hjelpsomme kolleger. Takk for det.

Jeg har hatt stor glede av å snakke med utrolig mange hyggelige og hjelpsomme personer både innenfor politikk, kommunale etater, rettsvesen, politi og andre for å nevne noen. Det har blitt noen kjendisprater også. Glemmer ikke intervjuet jeg hadde med superstjernen Carola, som besøkte Skjærgårdsgospel et år. Men de viktigste har vært alle dere andre som har tatt dere tid til en prat med meg. Tusen takk skal dere ha.

Og takk for meg, så lenge.

Moro har det vært.