Det finnes mystiske skapninger i de fleste land og kulturer. Dette vesenet som stadig dukker opp i folkehistorier på bygda, rundt leirbålet i skogen eller på nachspiel i skjærgården. I Nord-Amerika snakkes det om Bigfoot, i Canada jaktes det stadig på Sasquatch og i Australia vet alle om Yowie. Til og med i Indonesia er de innfødte sikre på at den såkalte Orang Pendek lusker rundt i mørket. Den avskyelige snømann, kaller vi vesenet her til lands. Fellestrekket her er nettopp folkehistorier om angivelige observasjoner, men sjeldent noe som holder mål som håndfaste bevis.

Men i Kragerø var jeg og flere med meg vitne til det utrolige en sommerkveld for halvannet år siden. For i Hestfjord mellom Stabbestad og Tåtøy ligger det vesle skjæret Selskjær. Plutselig sto han der, svær som et berg og hard som stein, med sitt fryktinngytende og dype brøl. Han sto der på det vesle skjæret, som tilhører Rosvika og vanligvis okkuperes av seler på sommerstid. Historier om vesenet hadde jeg hørt, men aldri sett ham med mine egne øyne. Ikke vet vi hva han ville eller hvor han kommer fra. Men legenden skal ha det til at han uten forvarsel plutselig dukker opp på det vesle skjæret for å kreve sine minutter med oppmerksomhet og begeistring.

Noen mener han går i hi om vinteren og vekkes til live når vannet teller fjorten varmegrader. Andre hevder han kan kommunisere med skalldyr og lar havstrømmene bestemme sin ferd. Ved denne anledningen ryktes det at han startet dagen med en flaske vodka og hoppet i sjøen fra Rørvik for så å ikke bli sett før en time senere på Selskjær. Selene måtte vike for ham denne kvelden. Ingen har hørt ham snakke ordentlig, men han skal ifølge vitner ha klart å ytre det snodige ordet «tolledu». Mange omtaler ham derfor som dette ordet, som kanskje bare han selv vet hva betyr.

Denne sommerkvelden klarte vi å fange det sjeldne vesenet på kamera. Knipset fra lang avstand og med et kornete resultat, slik disse mystiske skapningene gjerne blir avbildet. Det satte en riktig så fornøyelig stemning blant mine gjester, som fort glemte at de egentlig var der for å feire min gebursdag. «Tolledu» stjal showet. Men lenge varte det ikke, for plutselig var han borte, like brått som han dukket opp.

Kanskje returnerte han til den avsidesliggende hula langs sjøkanten på Vestre Tåtøy, hvor han ryktes å ha holdt til i en årrekke. Kanskje blir han der til neste gang han hører gitartoner, knuste flasker, grusom latter og bursdagssang. Kanskje er han i likhet med Hufsa bare misforstått og i bunn verken skummel eller mystisk. Neste gang han dukker opp på Selskjær skal vi skrike «Tolledu» fem ganger og invitere ham opp på verandaen. Kanskje får vi endelig nøste opp i den lokale legenden han jo er.

For ordens skyld: Denne kronikken er naturligvis skrevet med glimt i øyet.

Sondre Lindhagen Nilssen
Journalist