Aldri har vi følt oss mer velkommen noe sted, eller tryggere og mer hjemme, enn det vi er her i Drangedal

Av
DEL

LeserbrevFor snart fire år siden kjente min mann og jeg oss stadig mer ferdig med bylivets mas og kjas. Vi var en storfamilie på åtte i et bitte lite hus på knappe 94 kvadratmeter i Skien. Det var som å ha på seg en to nummer for liten skjorte; verken pent eller komfortabelt. Prisene på passelige familieboliger, med større tomteareal i landlige omgivelser i Skien, var også langt utenfor våre økonomiske rammer.
En lat helgedag på sofaen med pc-en i fanget og finn.no på skjermen fanget en eiendom ved Tokevann vår interesse, og heldigvis ble annonsen liggende akkurat lenge nok at vi til slutt var modne for å hoppe i det. Vi dro på visning en søndag midtvinters i 2016. Det var bekmørkt og knapt nok en gatelykt å se da vi fulgte meglers veibeskrivelse, men vi fant fram og i det øyeblikket vi gikk inn døren visste vi at vi hadde kommet hjem.

Våren 2016 flyttet vi til Drangedal. De første turene med flyttelass gjorde oss stadig mer oppmerksomme på hvor uendelig vakre omgivelser vi kjørte gjennom på vei mot den nye hjemplassen. Stadig tok vi små kjøreturer for å utforske området, som på dette tidspunktet var i ferd med å vekkes til liv etter en lang vinter. Det kan nærmest beskrives som en religiøs opplevelse, og det sier litt, når det kommer fra ikke-religiøse folk som ikke engang går i kirken på julaften kun for tradisjonens skyld.
Vi hadde omtrent tredoblet boligarealet, sjudoblet tomtearealet og samtidig redusert boliggjelden betydelig, og flyttingens «piece de resistance» var at vi hadde badeplass rett over veien.

På sikt var planen at minst en av oss skulle jobbe innenfor kommunegrensen, og på den måten også redusere reiseutgifter til jobb. Den planen ble realisert etter to år. Per september 2019 er det kun en av oss som pendler til byen, og da for å studere. Håpet er at det skal være en ledig jobb til den snart nyutdannede i kommunen i løpet av de nærmeste årene, slik at vi begge kan jobbe i nærheten av hjemmet og barnas skole.

For vi har fortsatt hjemmeboende barn. Og det er her poenget med dette skriveriet ligger. Vi har barn. De fleste er nå store og har riktignok flyttet for å gå på skole eller jobbe i byene, men de to yngste vokser opp og går i barnehage og på skole i Drangedal. Og jeg finnes ikke bekymret. For oss som har hatt barn på skole i både Oslo og Skien og Drangedal må det bare sies at det er langt mer mobbing, mer utestenging og synlig større forskjeller på rik og fattig i byen enn på bygda. Det er slik vi har opplevd det.
I løpet av de siste årene har både vi og barna fått gode venner og bekjente i bygda. Aldri har vi følt oss mer velkommen noe sted, eller tryggere og mer hjemme, enn det vi er her.

19. september beskrev Vibeke Hein Bæra, i Aftenpostens A-magasin, Drangedal som en bygd der det er snevre rom for å være den man er. Jeg er sikker på at det finnes dem som har opplevd bygda på nettopp denne måten, og de skal få den hjelpen og oppreisningen de har krav på, men det er fortsatt kun en del av et bilde, og ikke hele bildet. For vi er mange som opplever det fullstendig annerledes. Og det er trist å lese medias ensidig og negativt vinklede framstilling av den bygda så mange av oss er så glad i. Noen må forsøke å jevne ut dette unyanserte bildet av den fine kommunen vår, før omdømmet er ødelagt for lang tid framover. Vi ønsker å være en bygd i vekst. Vi ønsker at flere skal flytte hit! Oppdage alt det Drangedal har å by på, være med på å skape et samfunn i vekst. Vi må forsøke å rette opp i den skaden medias omtale av bygda vår fører med seg.

For oss er ikke Drangedal noen «mobbebygd».
Tvert imot er det den bygda der naboer snakker sammen og hjelper hverandre. Der man bor i, eller tett på, nydelig natur. Der dugnadsånden er massiv og velforeningene får til fantastiske ting. Der man får fine eiendommer til en anstendig pris. Der man er på fornavn med dem som jobber i butikkene. Der man kan få tak i folk på NAV når man trenger det, og de husker hvem du er når du ringer. Den bygda der du finner helt vanlige og helt uvanlige folk, der det er plass til alle. Den bygda der man kan få være noe for noen, i stedet for en ingen blant alle.

I alle menneskeskapte samfunn finnes det konflikter og utfordringer. Drangedal er intet unntak. Det krever tid, ressurser og medmenneskelighet for å rette opp i det som må rettes opp, og forebygge der det må forebygges. Det kommer til å ordne seg, det er jeg sikker på.

I mellomtiden vil jeg si at jeg er takknemlig for alle vi har blitt kjent med, som har tatt oss så godt imot. Vi skal ingen steder. Vi blir her og drar lasset med dere.

Vennlig hilsen
Anette Rød Oskarsen, student, Drangedal

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags