Barneverntjenesten – samfunnets store stygge ulv. Eller?

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

LeserbrevI anledning jul og snart et nytt år ønsker jeg å kaste lys over en viktig tjeneste, nemlig barneverntjenesten. I håp om at innlegget kan motivere til en form for undring og nysgjerrighet. For med kunnskap får man økt forståelse, og med forståelse blir usikkerhet mindre og trygghet større. Og nettopp trygghet er en viktig grunnpilar i barneverntjenesten. Jeg ønsker å gi et lite innblikk i noe av kunnskapen jeg har tilegnet meg som student. 

Det overrasker meg som kommende barnevernspedagog (surprise) hvor lite og ufullstendig kunnskap som brer seg i samfunnet. Jeg får stadig ulike spørsmål om barnevernfaglig arbeid og hører andres oppfatninger av barnevernssaker en har kjennskap til enten via personlige relasjoner eller media. Mine erfaringer gir meg inntrykk av at det er mangel på allmenn kunnskap om feltet, til tross for at det ligger lovverk og informasjon tilgjengelig på nett.

Barneverntjenesten har stort fokus på å informere barnet og dets foreldre om ulike rettigheter de har. Men det som er så synd er at denne informasjonen ikke når ut til samfunnet. ”Alle” vet hva slags rettigheter man har som forbruker dersom en kjøper et produkt i butikk/nett; Du har angrefrist, reklamasjonsrett og til og med kanskje en garanti om du er heldig. Hvor nyttig hadde det ikke vært å vite hva slags hjelp barneverntjenesten kan gi, samt hvilke rettigheter brukere har? Hva er hjelpetiltak? Hva er omsorgssvikt? Hvordan jobber egentlig barneverntjenesten? Hva sier lovverket? Hva baserer man barnevernfaglige vurderinger på?

Faglige og rettslige prinsipper

Det er ulike faglige og rettslige prinsipper som er føringer for barnevernfaglige vurderinger og arbeid. Prinsippet om barnets beste betyr at en skal legge avgjørende vekt på å finne tiltak som er til det beste for barnet. Barnets rett til å bli hørt er et tilhørende prinsipp som tilsier at barn skal gis mulighet til å uttrykke sine synspunkter, samt at synspunktene skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet når man vurderer og tar beslutninger. Medvirkning er et begrep som bygger på disse prinsippene; det er barnets liv og det er viktig at barnet får sagt hva det tenker og føler. Det er ikke dermed sagt at barnet skal bestemme – men det er klart at barnet er ekspert på sitt eget liv og det er viktig at det ikke mister kontrollen over livet sitt. Foreldrene er naturligvis veldig viktig for barnet - og dette er barneverntjenesten klar på. Det er derfor viktig å ha et godt samarbeid med foreldrene med barnets beste i fokus. 

Barnevernloven bygger på at barn skal vokse opp hos sine foreldre. Av barnekonvensjonen fremgår det at barn og foreldre ikke skal skilles vilkårlig, retten til familieliv, barnet har rett til å kjenne sitt biologiske opphav samt ansees foreldre som primære omsorgspersoner (Menneskerettsloven, 1999, vedlegg 8).

Det mildeste inngrepsprinsipp tilsier at det er innholdet i bekymringsmeldingen som bestemmer hvor inngripende og omfattende en undersøkelse skal være. Samtidig skal ikke undersøkelsen være mer omfattende enn formålet tilsier, skal minst mulig skade noen, og en skal ikke spre unødig informasjon (Barnevernloven, 1992, §4-3). Dersom bekymringen gjelder fall i skoleprestasjoner og økt fravær skal man ikke undersøke om det er vold i hjemmet, men det betyr ikke at det ikke kan fremkomme informasjon som gir grunnlag for større bekymring underveis. En skal benytte det mildeste hjelpetiltaket som vurderes som godt nok.

Kort om gangen i en barnevernssak

Alle offentlige instanser har etter loven en plikt til å melde fra til barneverntjenesten dersom det er bekymring for et barn. Privatpersoner har en alminnelig meldeplikt. Når barneverntjenesten mottar en bekymringsmelding blir det vurdert om omsorgssituasjonen skal undersøkes nærmere. Barneverntjenesten har både en rett og en plikt til å undersøke som følge av barnevernloven. Terskelen for å opprette en undersøkelse er lav for å sikre barnet trygge oppvekstvilkår, samt jobbe forebyggende. Det er ønskelig å samarbeide med barnet og familien for å gi nødvendig hjelp og omsorg til rett tid. Barneverntjenesten vil i størst mulig grad unngå å flytte barn ut av hjemmet, og prøver hjelpetiltak i hjemmet før en eventuell omsorgsovertakelse. Man jobber med andre ord for at barnet skal få bo hjemme, og dersom det ikke er mulig jobber man for å opprettholde kontakten på best mulig måte. En undersøkelse skal hovedsakelig være gjennomført på tre måneder og består blant annet av samtaler med barnet og foreldrene, hjemmebesøk, observasjoner av samspill mellom barn-foreldre for å kartlegge barnets omsorgssituasjon.

Målet er å finne ut om barnet har behov for hjelpetiltak eller ikke, og dersom det er behov utarbeides det en tiltaksplan med konkrete mål samt en beskrivelse av hvordan disse skal oppnås. Hjelpetiltak er som hovedregel frivillig, det vil si at det forutsetter samtykke – et ønske om hjelp. Formålet med hjelpetiltak er å bidra til positiv endring ved å styrke familiens muligheter til å sørge for at barna får en god oppvekst. 84-85 prosent av tiltak som iverksettes av barneverntjenesten er hjelpetiltak. Tiltak kan for eksempel være ulike økonomiske stønader (For eksempel betaling av barnehage), Råd – og veiledning til foreldre, besøkshjem, støttekontakt, miljøterapeut i hjemmet. I de mest alvorlige tilfeller hvor barneverntjenesten vurderer at det ikke finnes hjelpetiltak som er tilstrekkelig nok og dermed ikke er forsvarlig at barnet bor hjemme fremmes det sak for fylkesnemnda. Fylkesnemnda er et domstolslignende forvaltningsorgan som bestemmer om barnet skal flyttes ut av hjemmet eller ikke. Det er ikke barneverntjenesten som avgjør dette.

Det er de resterende 15 prosentene en ofte hører om i media. Formålet med dette innlegget og prosentene jeg trekker frem er å gi deg et mer helhetlig bilde av barneverntjenestens jobb. Barneverntjenesten gjør en fenomenal og uhyre viktig jobb for den mest sårbare gruppen i samfunnet; men de tilfellene hører man svært sjeldent om der ute. Det er ingen hemmelighet at barnevernsfeltet støtt og stadig er i skuddlinja. Det skremmer meg litt at oppfatningen av barnevernet nesten kan ansees som en stereotypi i det norske samfunn. Hører man en ting mange nok ganger så er sannsynligheten større for at man omsider tror det. Taushetsplikten er hellig i barneverntjenesten. Dette medfører at tjenesten ikke kan uttale seg om enkeltsaker og har dermed ikke mulighet til å forklare sitt arbeid eller legge frem sine barnevernfaglige vurderinger. Som barnevernspedagog må man ha barnets beste i fokus, og ikke seg selv. Det er ikke til barnets beste å kjøre debatt i media. Dermed får man som oftest innsyn i en side av saken, og det er sjeldent barnets stemme man hører.

Det er klart at noe av barnevernets arbeid får berettiget kritikk – og uten kritikk er det vanskelig å forbedre tjenesten, så det er nødvendig. Som andre profesjoner gjør også denne tjenesten feil og det er trist når det skjer da det går direkte ut over menneskers liv. Det avgjørende da er at man kan innrømme egne feil – og gjøre så godt man kan for å rette opp i det.

Men ikke glem da; at barnevernet ønsker å bidra til en positiv endring for barn og deres familie og dét er formålet. Er det ikke fint å vite at det er noen der ute som jobber for at barnet ditt skal ha det bra? Det er også mye takknemlighet for hjelpen der ute. Det er så trist at familier skal vemmes og grue seg til å møte ansatte i barneverntjenesten – eller la vær å be om hjelp det kanskje er sårt behov for. Det er ikke sånn at dersom du ønsker/trenger hjelp fra barneverntjenesten så er du en dårlig forelder (!!). Det er ikke tabu å gå til fastlegen for hjelp, hvorfor skal det være tabu å be om hjelp for å ta vare på det viktigste en har i livet sitt? Og hvorfor tillater samfunnet at det er sånn? Alle skulle hatt mulighet til å se barneverntjenesten innenfra – å se hvor gode intensjoner de ansatte har, de bryr seg. Jeg tror på større åpenhet og fokus på barnevernfaglig arbeid. Åpenhet, ydmykhet, samarbeid og varme er viktige verdier for barnevernspedagoger og for fagfeltet!

Mitt ønske for 2018 er at dersom du havner i en situasjon hvor du har behov for hjelp, ikke trenger å frykte å møte fremtidige meg som barnevernspedagog, eller andre dyktige barnevernspedagoger. 

God jul – og godt nytt år!

Sylvi Eikenes

Barnevernspedagogstudent
Høgskolen i Sørøst-Norge

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags