LESERBREV: Det er artig å gå i gater og smau i Kragerø, selv om det kan ta sin tid på sommertid. Det er enda artigere når man vet litt om opprinnelsen.

Mot bedre vitende, drister jeg meg ut på en liten historieferd, som nok kan gjøre meg et hode kortere: Helt på hjørnet ved bokhandleren i Kragerø ligger det en liten uanselig bu, som nok kunne trenge et lite ansiktsløft. Her ble det inntil utpå 60-tallet drevet en liten kjøtthandel av min tipp- og oldemor, Maren – og så Linda Holte (Bentsen) fra Skrubben.

Men bua er nok mye, mye eldre. En eldre kar fortalte meg for mange år siden at dette opprinnelig var et båthus, og det rimer: At bua ligger en halv meter lavere enn gateplanet tyder på det. Dessuten likner beslagene på bu-døra dem på Barthegården, fra 1700 tallet. – Senere fikk jeg høre om de store skipsfortøyningsringene i fjellet bak torget, at torget hviler på en fylling – toppet med et flettverk av store plank, og at husene står på pæler fra Torget ned mot Jernbanetorget, der bukta Petershullet lå tidligere.

«Petershull Gaden» var antakelig Kragerøs eldste gate, men biler kunne vel i dag knapt passere forbi - om Barthegården (ved Posthuset) ikke hadde vært flyttet til Folkemuseet på Bygdøy. En annen gate gikk fra Torget videre opp mot kirken. Den tredje gikk kanskje mot nåværende Rådhus?

På folkemål het bukta Pietersholet, noe som kanskje igjen peker mot nederlandsk innflytelse: «Pieter», ikke «Peter». Denne byggeteknikken (pæling av hus) var vanlig i for eksempel Amsterdam, som Kragerø drev en omfattende handel med fra 1500-tallet – Amsterdam ble etter sigende pælet og bygget på norsk tømmer.

Det betyr at de lavereliggende deler av sentrum er fylt ut, og dette en gang var sjø – slik at høyden mellom Torget og Lilletorget tidligere var en holme i sjøen. Landhevingen etter siste istid er også en grunn til at for eksempel Torget i dag ligger noen få meter over havnivået.

Det følgende er hentet fra Gardåsens artikkel 2011, som igjen har lånt fra boken til Thue, 1880. På grunn av Kragerøs mange bratte heier, var det lenge dårlig med gater. (Herav kanskje navnet Kragerø? - ettersom «Krag» betyr bratt på gammelnorsk og skotsk – og «Krager-Øya» er jo enda mye brattere!)

– Så sent som 1789 fantes det bare tre gater i Kragerø. Så dårlig sto det til med gater at byen fikk tilnavnet «Pinnebyen», fordi det på tvers av smau, stier og kleiver ble lagt pinner eller «kavler», som folk kunne gå på. – Derfor het de nåværende banktrappene tidligere «kavletrappen», og dette navnet burde trappa kanskje få tilbake? Sammen med Pietersholet og Pietersholetgata? Samt navn som Øvre- og Nedre Bakkegate og så videre. Det er mer sving over slike «naturgitte» navn, enn dagens praksis med å bruke egennavn som bare noen få historikere husker.

Det ville være artig om noen kunne utfylle eller rette disse opplysningene. Det kunne også vært moro om for eksempel historielaget hadde satt opp en liten plakett på hjørnet av «bua», og gjerne med kart og tekst som viser hvordan Kragerø så ut, for eksempel da byen fikk kjøpstadsrettigheter i 1666 og kanskje 100 år etter. I gata der folk er, slik at folk i gata kan lese det der. Det ville kanskje også pirre interessen til å besøke museet.

Dette kunne være artig både for yngre og eldre fastboende, og for tilreisende, som nok ikke er klar over at Kragerø sentrum er blitt til på «kunstig» vis. Dessuten kunne det føre til at skipsringer og den lille bua ble sett på med større respekt og tatt vare på.

Arno Mong Daastøl

Les også Myten om hovedbyens vannveier