Denne uka kunne jeg nok har skrevet noen linjer om hvordan det føles å bli AFP-er. Det å velge muligheten til fortsatt gå på jobb hver dag eller ikke.

Men det er ikke viktig nå.

Det som er alt overskyggende er utviklingen av koronapandemien og mutasjoner av covid-19 viruset. Etter å ha forholdt oss til det opprinnelige covid-19-viruset har vi nå blant annet blitt kjent med det muterte viruset som kom fra England. I helgen ble Nordre Follo og tilliggende kommuner stengt ned, og er det fortsatt. Etterhvert bestemte regjeringen og Folkehelseinstituttet å utvide området som skulle innlemmes i de skjerpede innstramningene.

All aktivitet er satt på vent.

Men jeg husker den gang da det verken fantes korona eller ble gjort nedstengninger i samfunnet. Den gang jeg var barn og ungdom på 1960- og 70-tallet. Den gang jeg og bestekameraten min kunne stå en time å spille ball med hverandre uten at det kom en eneste bil over Vestheia. Det var kun bybussen, og den kom en gang i timen. Den gang vi kom hjem fra skolen og kunne leke med alle de andre i gata. For Vestheia var et slikt sted hvor barna vokste opp mens foreldrene bygde hus andre steder i kommunen.

Vi var samlet i store gjenger utover kvelden. Vi spilte fotball om våren, sommeren og høsten på Myra, rett nedenfor barndomshjemmet mitt. Om vinteren hadde vi håndballtrening, innendørs i det gamle Grendehuset. Vi var mange samlet og det var nok et par forskjellige årskull som løp etter hverandre i gymsalen. Var det noen som var forkjøla, holdt de seg hjemme.

Men vi ble da sjuke vi også. Selvsagt ikke av korona. Men vi hadde røde hunder, kusma og andre såkalte barnesykdommer. Sykdommer de fleste barn får, men som nordlendingene sier, «vi står han av».

Etter ti, fjorten dager var sykdommene gått over. Vi har ute og lekte igjen. Vi oppsøkte gjengene våre. Det var ikke karantenebestemmelser utover å holde seg hjemme da man var syk.

Men koronaen fantes ikke da. Ordet var ikke oppfunnet en gang. Pandemi og epidemi var nok kjente begrep. Men ikke som koronapandemi. Det var da vi kunne gjør som vi ville, trene, leke, være sammen, gå på disko, gå på kino og konserter. Ja, vi kunne gjøre alt som vi ikke får lov til å gjøre nå.

Det er snart et år siden vi ble kjent med korona, og vi har vært gjennom en kraftig nedstengning tidligere. Vi har jobbet fra hjemmekontoret, og gjør det fortsatt. Vi har forholdt oss til de restriksjonene myndighetene har kommet med. Og vi gjør det igjen. Selv om det får direkte konsekvenser for oss selv. Vi må leve med dette inntil videre. Noen sier at det vil ta minst et år til før vi igjen kan leve som normalt. Klarer vi å slå ned og begrense smitten, kan vi kanskje det.

Det som jeg tror er ganske så sikkert, er at vi nok ikke kommer helt tilbake til den tiden da korona ikke fantes.

Men vi kan drømme og håpe. Og gå på ski alene, eller med god avstand.

Per Eckholdt
Journalist