Så var det over! Eller, nesten over. Da papirutgaven av lokalavisa gikk i trykken torsdag ettermiddag, kunne våre lokalpolitikere ennå ikke fortelle oss hvem som skal forsøke å leke pent med hverandre i tjeneste for oss de neste fire årene. Dersom de har hatt noe nytt å melde før avishyllene fylles fredag morgen, skal i alle fall KVs nettutgave være stedet du først får vite det.

Det er en stund siden sist et lokalvalg var like spennende som i år. Det var ingen overraskelse at både Fremskrittspartiet og Rødt skulle sanke godt med stemmer på hver sin side av spekteret, men at førstnevnte skulle bli Kragerøs største med like over 22 prosent, og dermed mer enn doblet resultatet fra 2019, er intet mindre enn en bragd. Uansett om de skulle komme seg i posisjon eller ei, vil de stille sterkt med åtte representanter i kommunestyret.

Senterpartiet måtte tåle et realt mageslag og er nå blitt blant de mellomste i klassen med like under 7,7 prosent. De mister fire plasser, like mange som valgvinneren øker. Paradoksalt nok ser det ut til at partiet som falt mest også sitter med makta til å avgjøre hvorvidt vi får borgerlig- eller venstrestyrt flertall. Vil de forsøke seg på et nytt ekteskap med Frp etter skilsmissen? Vil de sjekke om gresset er (rød)grønnere på den andre (venstre)siden?

Man kan være uenige om mye. Og godt er det å leve i et demokrati hvor folk med ulike meninger utfordrer hverandre, og noen ganger seg selv, til å finne løsninger som har til hensikt å stå seg over tid. Ser man bort fra det rent politiske, vil jeg trekke fram noen momenter som er verdt å bemerke seg.

Tenk at vi har et Arbeiderparti som satset på et ungt talent i 28 år gamle Kristoffer Stoa Gundersen som ordførerkandidat.

Vi har et Høyre som satte 20 år gamle Jonas Nilsen så høyt oppe på lista at han var så godt som garantert en plass i kommunens øverste folkevalgte organ.

Vi har et Rødt hvor fire av seks representanter er kvinner, i et kommunestyre hvor nesten to tredjedeler er menn.

Vi har Roar Welton Jacobsen som i årevis har vært blant de mer aktive til å kommentere politiske saker i sosiale medier, men som nå flytter seg til talerstolen og selv skal delta i beslutningene etter å ha lykkes på første forsøk gjennom sylferske Industri- og næringspartiet.

Vi har tidligere Ap-veteran Kjell Ove Heistad som ble gjenvalgt, selv med en 21. plass hos sine «nye» venner i Frp som utgangspunkt.

Skambøst alt sammen, synes nå jeg.

Selv håper jeg på et kommunestyre som er noe rausere med hverandre. Perioden som nå går mot slutten har vært preget av pandemi, fjernmøter over skjermer og en god dose politisk splittelse i mange store saker, som nok har bidratt til en tidvis amper og ufin stemning ved en rekke anledninger. Innbyggerne har valgt folk de stoler på og mener vil gjøre den beste jobben på våre vegne. Den tilliten skal ikke tas lett på.

Til dere som «sverges inn» 19. oktober: Søk heller å finne gode løsninger sammen der dere kan, med en respektfull tone, om det så innebærer å måtte svelge en og annen kamel. Dere har alle en grunnleggende god intensjon bak alle forslag og vedtak. Bygg hverandre opp til det beste for oss.

Sondre Lindhagen Nilssen
Journalist