Dette var en av grunnene for at Jan Herman Linge tok dette fotografiet da han var på vei til Arendal for å komme seg videre over til England. Hans datter, Martine Linge som lånte oss fotografiet, lurte på om noen av våre lesere hadde kjennskap til om dette var en lokal særegenhet?

Jan Bærø kan fortelle:

«At prammene er fortøyd med akterenden inn og at årene har fått en spesielle plassering er etter min mening logisk og hensiktsmessig.

Alle som har stått oppreist i en pram har erfart at det er mye lettere å gå i land og gå om bord på akterenden.

Årene er plassert framover i båten for ikke å ligge i veien. Årene legges med årebladet framover fordi en slipper å endevende årene når en setter seg ned på tofta og løfter årene i posisjon for å begynne å ro.

Årenes plassering er et resultat av hvordan årene føres når de legges ut og når de legges inn.

Det finnes flere måter å handtere årene på. De som rodde båtene den gang bildet ble tatt, var meget dyktige. Tror alle behandlet årene som jeg har prøvd å antyde. Uansett tyder dette på at man har funnet den optimale metode.

Ellers viser jo bilde at mange av de som bodde ute på holmene måtte ro for å komme seg til byen da de færreste hadde båt med motor».

Knut Aaser skriver:

«Jeg har tilbragt hver sommer på Eidet i Kjøpmannsfjorden siden sommeren 1949.

Innerst i fjorden enten i Dyvik eller Skippervik bodde det i sin tid en eldre mann som dro til Kragerø et par ganger i uken i sin grønne pram. Han rodde til byen. Da satt han med ansiktet i fartsretningen og dyttet årene i stedet for å trekke årene som man gjør når man ror. Han seilte ofte hjem med sitt firkantede seil.

Når man skulle gå i land tror jeg det var naturlig å legge årene som vist på bildet. Det er klart enklest å komme i land akterut i en pram».

Henning Mattsons teori:

«De gamle øyfolkene på 1920- og 40-tallet var veldig praktiske og rasjonelle. Når de la årebladene fremst i prammen og satte seg på tofta (den med hull for seilmasta) for å ro, så ville det være lettes å ta håndgrep på åra der en har årebladene bak ryggen enn motsatt. Da blir løfteteknikken en annen for å få åra med en hånd over ripa og ned i vannet, slik at årebladet flyter på vannet mens åra lett legges mellom tollepinnene. Det kan gjøres med liten anstrengelse. Motsatt vei er det teknisk tyngre med armvridningen. Jeg kan huske det var tungt å løfte åra mellom tollepinnene når årebladene lå akterut. Sammenligner man håndgrepet med å vri en våt klut, så er det mer avlastende å vri kluten med høyre håndledd bakover og venstre framover enn motsatt. Kvinnene før i tiden hadde lært å gjøre det på denne måten.

Om roing er det snakk om de gamle øyfolkenes håndledd-teknikk for å få åra lettest mulig på plass. Det er min teori. Når og hvordan forsvant denne teknikken? Det kan ha skjedd som følge av at roing avtok mer og mer, da også ro-teknikken.»