Gå til sidens hovedinnhold

Bær regnbueflagget med stolthet

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Ennå en juni har kommet og gått. Jeg synes at juni er den vakreste måneden, ikke bare fordi det er da sommerferien begynner, men også fordi dette er pride måneden. Måneden hvor det oppstår store folkehav i alle verdens farger i gatene for å vise at de enten er stolte selv, eller at de støtter det skeive miljøet.

Men under denne måneden tenker jeg også spesielt mye på generasjonene som har kommet før oss. Folk som måtte dø alene, fordi sykehuspersonalet var redde for at de skulle bli smittet med AIDS. I konsentrasjonsleirene, hvor homofile menn måtte bruke rosa triangler. Skeive folk som måtte skjule sin legning og sitt sanne jeg, fordi de visste at de måtte bøte med døden hvis de ble oppdaget. Man skal heller ikke langt tilbake i tid før det var forbudt å være homofil i Norge, eller det var regnet som en sykdom. En spesiell takk vil jeg så klart rette mot Marsha P. Johnson, transkvinnen som kastet den første steinen på Stonewall opprøret, som førte til det vi i dag kjenner som pride måneden hver juni.

Jeg er heldig som bor i Norge i 2021, hvor jeg kan elske akkurat hvem jeg vil. Jeg har et nettverk av familie og venner som støtter meg, og som egentlig ikke bryr seg så altfor mye om hvem jeg skulle komme hjem med. Mama har jo til og med vært med på pride parade i Wien.

Men jeg vet at dette dessverre ikke er sant for alle. Ikke bare for folk som bor i land hvor det er ulovlig å være skeiv, som forresten er 69, og i åtte av disse kan man få dødsstraff bare for kjærlighet. Jeg vet at dette også berører folk som bor i Norge, ja til og med i Kragerø. Jeg vet at selv med pride flagget som pryder rådhuset flaggstenger, er det ikke alle i denne byen som synes det er greit hvis barnet kommer hjem med en av samme kjønn, eller forteller at det gjerne vil skifte kjønn. Det er en lang vei igjen å gå også i Norge. Det er fortsatt mange som skjuler legningen sin på jobb, for familie eller for venner. Man vil ikke bli utstøtt, eller miste sine nærmeste. Mange føler at de bare vil være «normale». Så hvis du fortsatt lurer på hvorfor vi må feire pride, håper jeg at jeg har gitt deg noen grunner nå.

Jeg er ikke en person som er altfor glad i å dele mye om meg. Jeg kan gledelig fortelle deg hva jeg gjorde på byen forrige lørdag, men personligere ting liker jeg ofte å holde for meg selv. Men når jeg hører på sanger som Smalltown Boy av Bronski Beat, hvor sangeren forteller om hvordan han måtte forlate sin familie og by for å kunne være den han er, eller leser historie om flyktninger som måtte flykte fordi de risikerte livet sitt fordi de forelsket seg i feil kjønn, skammer jeg meg for at jeg ikke er åpen og stolt, jeg som har mulighet til dette. Fordi det burde ikke være noe stort problem lenger. Jeg sier takk, til alle generasjonene før meg.

Hele mitt liv kommer jeg til å prøve å gjøre livet litt bedre for generasjonene etter meg. Fordi jeg håper at en dag, så er det ikke noe skap lenger.

Kommentarer til denne saken