Gå til sidens hovedinnhold

Året som forsvant

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

11. mars 2020. På stuebordet hjemme på Biørnebyen ligger den nyinnkjøpte Samsonite-kofferten klar til å bli pakket, og forhåpentligvis rustet til å utfordre Air France sin røffe behandling. Det franske møtet gikk ikke så bra med forgjengeren.

Ferie er spart inn fra året før, og de siste kreftene er skviset ut på jobben, slik at jeg med god samvittighet kan legge ut på min fjerde tur til Chile. Landet og folka jeg har blitt så glad i, gjennom en kamerat som kommer derfra. Gjensyn med fantastiske mennesker, grillfester med tilhørende lokale rødviner, utrolig sjømat, en spektakulær natur med enorme kontraster og en fisketur til den chilenske delen av Patagonia var bare et par dager unna.

Fram til 11. mars var jeg fast bestemt på å dra. Men denne dagen ringte jeg til sjefen min, KVs styreleder. Vi ble raskt enige om at det nok var smart å kansellere flybillettene. Jeg hadde nok kommet meg nedover – men hjemreisen kunne det fort bli verre med. Vi tok ikke sjansen på at jeg ble sittende på ubestemt tid på «bortekontor» i Valparaíso.

I etterkant er jeg glad for at vi stolte på magefølelsen og tok hensyn til de skremmende tendensene internasjonalt. Dagen etter iverksatte regjeringen de til da sterkeste og mest inngripende tiltakene vi har hatt i Norge i fredstid, i et forsøk på å bremse den gryende pandemien.

I stedet for avslappende dager i Sør-Amerika ble det hjemmekontor på gjesterommet. En uvant arbeidssituasjon, der vi samtidig ville levere best mulig lokal journalistikk til våre lesere. Informasjonsbehovet var enormt.

Vi har alle blitt berørt av pandemien i løpet av året som har gått. En avlyst utenlandsreise er selvsagt en ubetydelighet i den store bildet. Over 600 døde i Norge så langt, mange flere har vært sykehusinnlagt. Tallene internasjonalt er nesten ikke til å fatte. Oppsigelser, permitteringer og sosial nedstengning. Stadige nye tiltak og restriksjoner.

Spesielt for barn og unge har pandemiåret blitt stadig tyngre å håndtere. Det er jo en del av deres naturlige utvikling i denne delen av deres liv, å være sosialt aktive, utforske omgivelsene, tilegne seg kunnskap, dyrke interesser og «finne seg sjæl». Det er ikke vanskelig å forstå koronaen rammer de unge hardere enn mange av oss andre, selv om de er bedre rustet til å takle selve viruset.

Jeg skal ikke komme inn på myndighetenes koronastrategi, vaksinetempo og fordeling av vaksiner mellom landsdeler i denne omgang.

For fortsatt er det sånn at det er dine og mine handlinger som langt på vei kan avgjøre på hvilken måte vi kommer oss ut av pandemien, slik at vi slipper at nok et år forsvinner.

Kommentarer til denne saken