Gå til sidens hovedinnhold

Alf Cranner til minne

Artikkelen er over 1 år gammel

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Alt som burde og kunne sies til minne om Alf blir fort til en bok. Derfor nøyer jeg meg med et av de beste minnene jeg har fra mitt mer enn 40 årige lange vennskap med Alf.

På 90 tallet har Lars Klevstrand konsert på gamle Stoppen Halv på torvet i Kragerø. Jeg, Gerd, Alf og Trygve Bjørn tar koggen til byen for å gå på konsert. Etter konserten er Alf og hans visevenn Lars (og vi andre) opprømte, og i god stemning etter en flott konsert. I en vakker varm og vindstille, men bekmørk høstkveld drar vi alle ut til Åsvika, der Lars skal bo på hytta til Alf.

Under det svake lyset fra stjerne-himmelen blir båtturen vakker, ja nesten magisk. Vi bestemmer oss for å ta en ekstra runde innom Rauane på veien hjem. Med skrekkblandet fryd konstaterer Lars Klevstrand at det går an å finmanøvrere en kogg blant Rauanes mange båer, skjær og trange løp i bekmørke, og vi fortøyer koggen i det trangeste sundet på en av Rauanes ytterste holmer, hvor vi går i land.

For meg er dette kjent landskap, og noe jeg er vant med. Svabergene på holmen er både mørke, kuperte og sleipe og glatte i vannkanten. Det slår meg at dette kanskje er uforsvarlig når jeg i stjernenes glans skimter; de to trubadurer som støtter hverandre; Trygve Bjørn på sine evinnelige tresko og geitebonden Gerd fra Folldalsfjella; alle stultrer de seg over knausene ut mot havet, mens jeg fortøyer koggen skikkelig. HMS til tross går det bra og der i vannkanten ytterst på Rauane opplever vi en spontankonsert.

Alf og Lars arm i arm med ryggen til oss synger ut over det uendelige havet som forener lille Skåtøy med hele verden.

«Vi skal ikkje sova burt sumarnatta». De synger for seg selv, for oss, for ærfugl og måker, og for hele verden under stjernehimmelen.

Dette diktet av Åslaug Låstad Lygre tonesatte Geirr Tveit spesielt for Alf og han spilte den inn på plata «Rosemalt Sound» i 1967 og Lars Klevstrand gjorde det samme på sin plata «Vi skal ikkje sova» i 1968.

Stemningen er ikke mindre opprømt når vi drar inn til Åsvika og stikker innom Ester og Trygve som vi pleier. Rundt stuebordet i Åsvika går historier ispedd en og annen vise om sjø, natur og skjærgårdsliv som vi alle er så glad i. Det føles nesten som Evert Taube sitter sammen med oss. Og det er ikke så langt unna heller da Trygve Bjørn spør Lars Klevstrand om han kan den visa med «den norske hesten». Det viser seg at både Lars og Trygve Bjørn kan sin Taube. Trygve Bjørn hadde snappet opp «den norske hesten» fra kanskje den vakreste av Taubes skildringer av skjærgårdsliv og natur i hans vise "Inbjudan till Bohuslän" Visa er lang og en verselinje lyder;

«Här svallar myllan lilabrun kring plogen, när Anders plöjer med sin norska häst.»

Jeg vet at slike enkle, varme, nære møter og opplevelser i skjærgården var noe av det vår og Norges store visesanger Alf Cranner satt mest pris på av alt her i livet.

Fredag 13. mars tok vi en verdig, høytidsstemt og varm avskjed med Alf Cranner i Skåtøy kirke. Alfs melodier og viser, supplert med dikt og vakre ord fra hans familie, kolleger og venner fylte kirkerommet, selv om antall fremmøte tydelig bar preg av den krisen hele landet befinner seg i, i disse dager.

Til «Din tanke er fri» bar vi Alf ut i solskinn til hans siste hvilested ved siden av graven til Alfs nære venn Trygve Bjørn Åsvik på vakre Skåtøy kirkegård - den største ære vi kunne vise ham.

Så, kjære Alf, takk for at du var akkurat den du var - og for alt du ga oss.

På Skåtøy er tomrommet stort etter deg - men heldigvis fullt av gode minner.

Tor Dønvik

Kommentarer til denne saken