Gå til sidens hovedinnhold

Aldri glemme

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Klokken er cirka 16.00 den 22. juli 2011. Jeg husker det som i går, i likhet med de fleste andre her i landet. Jeg står på jobb på Stoppen Halv, jeg har brukt hele dagen på og være sur fordi jeg måtte jobbe. Før kuleregnet haglet på øya, hadde jeg snakket med venner som var der ute. Jeg savnet dem. Lite visste en at to timer senere, skulle den hjerteformede øya, med kjærlighetssti, hovedsal, bakken, vaffelbua og bolsjevika bli det rene helvete på jord.

Jeg gikk og la meg den natta, full av tanker. Overskriftene på nettavisene var mange, nyhetskanalen gikk for fullt nede i stua. Hvem av mine venner er i live? Hvor mange er det som en aldri får sett igjen. Dagene etterpå husker jeg lite av.

22. juli ble i likhet med mange jeg kjenner slutten på min tid som ungdomspolitiker. Noen kom tilbake til politikken, mange greide det rett og slett ikke, noen fikk aldri sjansen.

Landesorgen var et faktum, det var så mange som var involvert, så mange som hadde mistet en kjære, en venn, en datter eller en sønn. Det var så mange som hadde løpt, svømt eller gjemt seg fra kulene.

Når jeg tenker på Utøya, så har hodet automatisk driftet til sommeren 2010, de gode minnene. Da Telemark gjorde som vi i Telemark pleide å gjøre, vi tapte i fotballturnering på øya. Da vi spontant dro frem sorte søppelsekker, tredde de på oss som kjoler, malte oss sorte med maling i fjeset og løp rundt på øya med budskap om at oljeboring var noe dritt. De gode politiske diskusjonene, latteren, de sene kveldene rundt grillen.

Det har tatt ti år, men denne uken har tårene trillet. Handlingen som ble gjort den dagen var så grusom at det har tatt ti år for denne hjernen og i det hele tatt forstå det.

Oppgjøret med 22 juli har vært et hett emne i forbindelse med 10-årsmarkeringen.

For meg har oppgjøret med 22. juli vært forståelsen av hva som faktisk skjedde. Fordi jeg har fortrengt det. Det har vært tøft. Vi mennesker er bygget slik, vi ønsker ikke gå rundt å tenke på det triste, det farlige eller det onde. Men som tidligere AUFer gav jeg et løfte som jeg så langt ikke har levd opp til: «Vi skal aldri glemme». Dette løftet er det på tide at jeg følger opp.

Arven etter 22. juli er noe AUF har båret, og for alltid kommer til og bære. Kjærlighet var det mest effektive våpen mot kulene og hatet fra ekstremisten som robbet oss for 77 mennesker. Samholdet og demokratiet gikk styrket ut av 22. juli, men tok vi oppgjøret med hatet? Jeg er ikke helt sikker.

Jeg skal aldri glemme, det lover jeg.

Kristoffer Stoa Gundersen
Tidligere leder av Kragerø AUF

Kommentarer til denne saken